ERIK THOMLE

Nå forsøker de å komme inn i sikkerhetspolitiets hovedkvarter i Al Kadhmia City i Bagdads vestlige utkant.

Alle kaller det sikkerhetspolitiet, men det er egentlig militærets etterretningstjeneste som har hovedkvarter her.

For irakerne er det det samme. De visste at folk som ble pågrepet sjelden slapp levende ut, uansett hvilken sikkerhetstjeneste som sto bak.

Noen strekker bønnfallende små sedler med navn frem mot de amerikanske soldatene som vokter inngangen og nekter sivile adgang.

Tanks og panservogner står lenger oppe ved innkjørselen mot den massive jernporten som sperrer utsynet videre. Amerikanerne prøver å være vennlige, og akkurat her er det lettere enn alle andre steder i Bagdad. For de er ubetinget blant venner. Alle utenfor porten har mistet nære slektninger under Saddam Husseins regime.

Leter etter sønnene

Sarah Abdul, enke på 70 år, innhyllet i den svarte muslimske kvinnedrakten, har stått ved porten siden i går. Hennes knoklete fingre strekker seg inn mellom de tykke sprinklene, fordi hun vil ha kontakt med amerikanerne på den andre siden.

Det er 12 år siden hennes to sønner forsvant.

— De gikk på college. I første klasse. En dag kom de ikke hjem. Noen andre fortalte at politiet hadde vært på skolen og hentet dem midt under bønnen. Alla var 17 og Hassan 18 år. De var noen fine gutter, sier hun.

På spørsmål om hvorfor hennes to gutter ble arrestert den gang i 1991, slår hun oppgitt ut med hånden.

— Regjeringen.

Sarah Abdul vet godt at det ikke er stort håp om å få se sine sønner i live. Men kanskje finnes det opplysninger inne i hovedkvarteret, opplysninger som forteller om deres skjebne. De ble ikke løslatt under det store amnestiet, da Saddam Hussein lot seg gjenvelge i fjor med 100 prosent av stemmene. Også med Sarah Abduls åpenbart. Selv om hun overhodet ikke viste seg på valgstedet.

I takknemlighet over folkets store støtte tømte Saddam Hussein fengslene. Bare ikke for politiske fanger.

Rop fra undergrunnen

Arkhil, en mann på omkring 35 år, har tent håp blant alle utenfor porten. Han påstår at han var inne i hovedkvarteret før amerikanerne rakk frem. Fra noen rør som stakk opp fra jorden, kunne de høre svake rop.

— En ropte at de var 40 levende nede i noen underjordiske celler. Mange andre var døde der nede, forteller han, og den slags beretninger tror alle på.

— Vi kunne ikke få dem ut, for det kom noen medlemmer av Baath-partiet og begynte å skyte etter oss.

«Welcome America»

Også Sarah på 70 år tror på hans beretning, for hun har ikke hørt om sine sønners skjebne siden den dagen de forsvant under de store utrenskningene etter Golfkrigen.

— Vi fikk ikke engang lov til å komme innenfor porten her og spørre om de levde, sier hun bittert. - Mannen min døde uten å vite hva som var skjedd med dem.

Så blir hun overdøvet av jublende menn ved porten.

Amerikanske mannskapsvogner ruller forsiktig frem for å komme inn gjennom porten med forsterkninger.

«Welcome America, welcome America,» lyder det taktfast fra mengden som klapper og gjør v-tegn.

Også amerikanerne har hørt ropene fra underjordiske rom, forteller en av soldatene. Men de er ennå ikke sikre på at alle sikkerhetspolitiets folk har forlatt bunkersene og bygningene inne bak porten.

Massegrav?

Amira Abdul, en ung tilsløret kvinne, ber oss spørre en gang til. Hun har ventet på nytt om sin bror, Ali Abdul, som også forsvant under arrestasjonsbølgen for 12 år siden.

Den unge amerikaneren går bort til henne. Men heller ikke hennes mørke øyne kan få ham til å si noe.

Et annet sted i mengden har min sjåfør, Riad, hørt at det er funnet flere massegraver inne bak murene. Men om det er riktig, aner ingen.

Det er heller ingen opplysninger om antall lik i gravene, eller hvor lenge de i så fall har ligget der.

Kanskje er det også bare et rykte. Den slags rykter trives altfor godt i et kaotisk samfunn, der ingen har ansvaret for roen, og hvor ingen aner noe om hvem som skal lede landet i fremtiden.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende

«HER VAR DE»: Kvinnen hevder at hennes seks sønner ble plassert i underjordiske rom under denne bygningen til den irakiske etterretningstjenesten i Bagdad. Men det er lite trolig at de fortsatt lever. FOTO: KYODO, REUTERS