Den første dagen skulle bli den tyngste.

Den dagen så de nesten bare barn, hundrevis av dem. Barna lå på bakken, ubeskyttet mot den stekende solen, alene. Flodbølgen hadde vært nådeløs, blind. På få sekunder hadde den revet vekk mor og far, vasket bort fremtiden.

Nå ventet kun en siste reise. Men først måtte noen finne dem, for de var blitt usynlige, selv for de aller nærmeste.

Bare ID-ekspertene kunne se mennesket de hadde vært, skille dem fra alle de andre, og hjelpe dem hjem.

Kripos-taktiker Asbjørn Hansen hadde fjellstøvler med tykke raggsokker i, til tross for den kvelende varmen. Ryggen på den blå skjorten var konstant gjennomvåt av svette. Den første dagen, da han gikk blant de døde barna, møtte han en svensk mann som lette etter konen og datteren. Det var en håpløs jakt gjennom et mareritt av forvridde kropper i oppløsning.

Få døgn etter katastrofen var alle levningene ugjenkjennelige. Det var tusener på tusener av dem, spredt ut på templenes store plasser, der thaiene hadde lagt dem for at de skulle hvile på hellig grunn.

De aller fleste lå ubeskyttet under den åpne himmelen, i 35 graders varme, på områder uten strøm og vann. Under slike forhold arbeider naturen raskt. I løpet av bare noen dager var det umulig å identifisere ansiktstrekk, eller se forskjell på hudfarge. Om den svenske mannen hadde stått rett foran sin familie, ville han ikke ha gjenkjent dem.

Da Hansen kom tilbake til hotellet om kvelden ringte han hjem til Norge. I den andre enden pludret barnebarnet på to.

— Da fikk jeg en reaksjon. Da hadde jeg det ganske tøft, sier han.

Tsunamien som startet i havet utenfor Sumatra andre juledag for ti år siden drepte omtrent like mange mennesker som hele Bergens befolkning i løpet av få minutter - rundt 250.000 i 14 land. Det er en av de største katastrofene verden har sett. Veggen av vann, opp til 30 meter høy, tok liv fra Indonesia til Somalia på Afrikas horn.

I turistlandet Thailand fikk flodbølgens herjinger en ekstra internasjonal dimensjon - blant de omkomne var hundrevis av ferierende fra en lang rekke nasjonaliteter.

Kort tid etter at templene begynte å fylles opp med døde kropper, ankom grupper av ID-eksperter fra hele kloden for å forsøke å finne sine. De var erfarne og dyktige rettsmedisinere, krimteknikere og odontologer. Mange av dem, inkludert det norske Kripos-teamet, hadde vært gjennom store, krevende prøvelser mange ganger før. Men ingenting kunne forberede dem på synet som møtte dem i de thailandske templene.

Ingen av oss som var der, kommer til å glemme det så lenge vi lever.

— Hvis det finnes et helvete, så ser det ut som dette, sa en kollega av Hansen den første dagen, da de sto og så utover endeløse rekker med lik.

Det fortonte det seg som en nesten umulig oppgave for oss journalister som observerte dem i arbeidet - surrealistisk, vanvittig, uoverkommelig.

Og det var det nesten.

I starten hadde de ikke engang bord. De tok prøver av de omkomne mens de lå rett på bakken, eller på provisoriske benker laget av kasser. De forsøkte å være systematiske og profesjonelle, mens høner og katter og hunder trippet mellom levningene, og varmen arbeidet mot dem, og gjorde jobben vanskeligere minutt for minutt.

I kaoset og hjelpeløsheten var det vanskelig å holde frustrasjonen tilbake. Organiseringen var mildt sagt mangelfull. Flere forskjellige skjema ble brukt til registrering. Alle hadde sine egne metoder, mange slurvet eller unnlot å følge Interpols standard, og en del gjorde høyst betenkelige ting. Noen nektet å skrive ned informasjon på engelsk.

Samtidig kjente Kripos-teamet på det økende presset fra de pårørende, som ventet utålmodig på å få sine kjære med hjem.

— Vi ønsket jo at noe skulle skje, men vi var også gjester i et land nesten uten kunnskap om identifisering. Vi måtte respektere det, sier odontolog Anne Christine Johannessen.

Etter hvert avfødte utålmodigheten kreativitet. Teamene tipset hverandre hvis de kom over levninger med spesielle kjennetegn, spesielt de skandinaviske. Da nordmennene undersøkte en mann med tatovering av tre kronor ble svenskene varslet.

Det gjorde at Kripos-teamet, på sin første fridag, dro ut for å lete etter en norsk jente etter å ha fått et slikt tips. BT fikk være med på turen.

Vi dro med buss til Krabi, sør for Phuket. Det hadde nå gått nesten to uker siden flodbølgen traff. ID-ekspertene hadde fått tak over hodet, og bord å jobbe på. Kjølevogner hadde også begynt å ankomme. Nordmennene, med en myndig Asbjørn Hansen i spissen, overtalte det kanadiske teamet som styrte arbeidet på stedet til å hente frem igjen den unge kvinnen. Hun hadde allerede vært undersøkt av en portugisisk gruppe, men tipseren mente altså at de hadde oversett noe.

Det var ingen selvfølgelighet at man skulle få ettergå andres arbeid. Hansen sto steilt i raggsokkene - han måtte bruke alt han hadde av taktisk erfaring for å overtale dem til å åpne posen.

Mens vi ventet viste en kanadisk rettsmedisiner hvordan kreativiteten tvang seg fram i kaoset. De hadde tatt i bruk ny metode for fingeravtrykk. Mens vi observerte skar han av huden ytterst på en finger og trakk den av. Så plasserte han huden som et fingerbøl, komplett med negl, over sin egen pekefinger. - Er det ikke fantastisk, sa kanadieren begeistret til en blek og taus BT-journalist.

Det tok nesten en time før Kripos-etterforsker Hansen fikk det som han ville. I hånden hadde han et skjema der det var festet et bilde av kvinnen, brun og smilende i en sommertopp.

Det var også et bilde av en tatovering hun hadde på ryggen. Da de snudde liket i posen og skrapte litt mudder av huden, fant de denne raskt. Deretter kunne Johannessen undersøke tennene, og gjøre en endelig identifisering.

— Du kan ikke la være å ta inn over den sorgen de andre føler. Men samtidig kan du ikke makte å stå i dette hvis du ikke klarer å forholde deg til det profesjonelt, sier hun.

— Straks du får et ansikt, for eksempel, eller møter pårørende, får du helt andre følelser. Du stikker hull på barrierene som du har laget for å gå inn i dette. Samtidig må du av og til stikke de hullene bevisst.

Hver dag dro ID-teamet tilbake til det som med rette kan beskrives som helvete, for å gjøre den aller tyngste jobben. Dag etter dag, uke etter uke, arbeidet de utrettelig for å bringe sine døde landsmenn hjem, og gi de pårørende en verdig avslutning og en grav å gå til. Det som virket uoverkommelig i begynnelsen, ble også meningsfylt.

— Du følte virkelig at du kunne hjelpe, at du gjorde noe som betød noe. Da jeg kom hjem virket dagligdagse problemer så bagatellmessige, sier rettsmedisiner Inge Morild, som til daglig er tilknyttet Haukeland universitetssykehus.

Både Morild, Johannesen og Hansen er veteraner i ID-gruppen til Kripos. De har vært med på store ulykker i en årrekke, fra Scandinavian Star og flyhavariet på Svalbard, til 22. juli og Utøya. I dag er Morild nasjonal leder for den rettsmedisinske gruppen i ID-teamet. Johannessen, som til daglig er viserektor ved UiB, leder rettsodontologisk identifikasjon på Vestlandet. Hansen er pensjonert.

For alle tre er tsunamien fortsatt et sterkt minne, ti år etterpå. Morild bruker ofte erfaringene i undervisningen. Han viser blant annet studentene et bilde av en belgisk pike.

— Jeg ber dem gjette hvor gammel hun er. De gjetter på alt fra 20 til 90. Men hun var altså bare fjorten år. Det tsunamien viste var hvor fort et menneske kan bli fullstendig ugjenkjennelig, sier Morild.

For Kripos-teamet ble arbeidet i Thailand på mange måter en positiv opplevelse, tross kaos, ekstreme utfordringer og katastrofen som preget samfunnet rundt dem. Følelsen av å være del av et lag var sterk. De var sammen hele tiden, og bearbeidet inntrykkene gjennom å prate sammen, og noen ganger tillate seg litt galgenhumor, forteller Morild.

— Vi var som en stor familie, faktisk. Det er egentlig et ekstremt fint minne, sier han.

Det harde arbeidet ga resultater. Syv måneder etter at katastrofen inntraff kunne Norge, som første nasjon, melde om at alle de 84 nordmennene som omkom i tsunamien var identifisert.

Mange norske ID-eksperter var med på arbeidet som pågikk i lang tid etter tsunamien. Etter hvert fikk det mer ordnede former. Norge fikk også en ledende rolle i organiseringen av arbeidet.

— Vi fikk bekreftet betydningen av den kompetansen som ligger i Norge, og viste at vi er blant de beste i verden, sier Johannessen.

Norge hadde gode rutiner på å samle inn og hurtig overføre sammenlignbart materiale, for eksempel scannede røntgenbilder, mens mange land fortsatt sendte papirmapper eller dårlige kopier på faks.

Tennene skulle bli den viktigste identifikasjonsmetoden av tsunamiens ofre, fordi så mye DNA-matriale ble ødelagt i varmen og den lange ventetiden. Offisiell identifisering krever fingeravtrykk, tannstatus eller DNA.

— Den positive spinoffen er at det ble bevilget mer penger og vi fikk portabelt utstyr, sier Johannessen.

Asbjørn Hansen reiste fire turer til tsunamiområdene i løpet av et år, hver gang på tre til fire uker. En dag spurte en hjelpearbeider ham hvordan de orket å dra tilbake til likhaugene dag etter dag. Han hadde ikke noe annet svar enn at de bare gjorde jobben sin.

— Det er noe av det mest nyttige jeg føler jeg har gjort, sier den profilerte Kripos-etterforskeren.

— Hvis det er en ting jeg har lært av denne opplevelsen, så er det hvor kort vei det er mellom paradis til helvete. Vi så folk som hadde ligget i solen under palmene det ene øyeblikket - så går det noen sekunder og hele verden snudd på hodet.

Les mer om identifiseringsarbeidet til Kripos her