FRANK M. ROSSAVIK

frank.rossavik@skynet.be

Brussel

Professor Jacques Rupnik, leder ved instituttet CERI i Paris, er blant dem som mener søndagens folkeavstemning vil handle mer om misnøyen med president Jacques Chirac enn om EUs grunnlovstraktat.

— Det er i Frankrike som andre steder; du kan godt skrive ut folkeavstemning, men du kan ikke vente at folk svarer på spørsmålet de blir stilt, sier Rupnik.

Den erfarne professoren er likevel ikke i tvil om at mange franskmenn er kommet alvorlig i tvil om EUs utvikling.

— Vi har, kanskje for første gang, fått en ordentlig debatt om hva EU er, og hvordan EU passer Frankrike. Og når franskmennene først ser etter, ser de mye de ikke liker, mener han. Fremfor alt er franskmennene blitt skeptiske til utvidelsen.

— EU har for oss alltid vært en union av likesinnede, noenlunde likt utviklede land, som bygde på felles verdier, og der Frankrike hadde stor innflytelse. Nå ser franskmennene hver dag at arbeidsplasser nedlegges og flyttes over til Polen, Latvia og andre nye medlemsland, der skattenivået og lønningene er mye lavere. Samtidig oppleves de nye landene som heiagjeng for en mer liberalistisk økonomisk politikk og for USAs utenrikspolitikk, begge deler sterkt mislikt av mange franskmenn, sier Jacques Rupnik.

Redd for velferdsstaten

Det handler ikke spesielt om det fremtidige tyrkiske medlemskapet, men like mye om de ti landene som ble medlem i fjor, og om Bulgaria og Romania som skal komme i 2007.

Jacques Rupnik understreker hele tiden at han beskriver det han tror er strømingene i det franske folk, ikke sine egne oppfatninger om sakene.

— Mange tenker: Hvis også Bulgaria, Romania og Tyrkia kommer inn, hvem kan ikke da også komme inn senere? Polen kjemper allerede for at Ukraina skal bli medlem, Tsjekkia for Kasakhstan og Romania for Moldova.

— For franskmenn er det nærliggende å tenke: Vi grunnla EU, vi har hele tiden vært et kraftsenter i EU, men det vi nå ser avtegne seg, er ikke lenger vårt EU.

Rupnik sier problemstillingen henger nøye sammen med debatten om globalisering og økonomisk politikk som i dag dominerer fransk offentlighet. Her sier nei-siden at EU er et redskap for globalisering, les: mer økonomisk liberalisme, mens ja-siden sier EU tvert imot er redskapet EU trenger for å demme opp.

— For franskmenn er Polen og Bulgaria i EU globalisering og nyliberalisme i praksis. Samtidig opplever mange at den nye Europakommisjonen er blitt et nyliberalt organ, som vil presse på for å bygge ned den franske velferdsstaten ytterligere, fremholder Rupnik.

Mye å svare for

Professoren mener José Manuel Barroso skulle ha lagt Bolkestein-direktivet om liberalisering av tjenestesektoren på is, i stedet for å legge det frem midt i den franske debatten.

— Men president Jacques Chirac fikk da like etter til et vedtak på EU-toppmøtet i vinter om at direktivet skal utsettes og omarbeides?

— Ja, og det skulle man tro gagnet ja-siden. Men i stedet innkasserte nei-siden et poeng ved å si at: nå ser vi at det nytter å si nei, det fører til en bedre løsning i neste omgang. La oss si nei til grunnlovstraktaten også, for å få en som er bedre! Dermed var det sådd tvil om et viktig ja-argument, nemlig det at det er umulig å forhandle traktaten på nytt, sier Jacques Rupnik. Professoren mener José Manuel Barroso har mer å svare for:

— Slik han satte sammen sin Kommisjon, skulle man tro at han hadde til hensikt å provosere franskmenn. Før har Frankrike alltid hatt to viktige poster i et kollegium av 15. Etter utvidelsen skulle alle land ha bare ett medlem av 25, og det er ikke Barrosos skyld. Men hvor klokt var det av ham å da gi den nokså uviktige transportpolitikken til Frankrikes representant i Kommisjonen, mens han ga de tunge, økonomiske postene til nyliberalere?

- Veldig jevnt

Hvordan tror Jacques Rupnik det går til slutt?

— Det blir veldig jevnt, og nettopp derfor tror jeg kanskje det skjer en mobilisering til fordel for ja-siden i siste øyeblikk.