— Disse leirene er som tikkende bomber, sier Hehenkamp til NTB.

De menneskelige omkostningene av krisen i Sør-Sudan begynner nå å slå inn for fullt. I den største delstaten i Sør-Sudan, Jonglei, der mange av kampene de siste ukene har pågått, er alle sykehusene brent ned og plyndret, forteller Hehenkamp, som kom tilbake til Sør-Sudans hovedstad Juba tirsdag kveld etter en rundtur i de verst herjede områdene.

På FNs base i Tonping i Juba har nærmere 25.000 mennesker, unge og gamle, kvinner og menn, trykket seg sammen på en drøyt fire kilometer lang veistrekning.

Stanken slår imot oss allerede før vi er innenfor porten i den provisoriske leiren. Her finnes knapt vann å vaske seg i, og ingen latriner. Fra en gjørmete grøft i et hjørne av leiren, der folk har rullet ut mattene sine tett i tett, stiger stanken.

— Risikoen for sykdommer er enorm. Hva om det begynner å regne, sier Hehenkamp. En meslingepidemi har allerede brutt ut, og UNICEF meldte tidligere denne uka at minst 30 barn er døde av sykdommen.

Redde

For David Khor (23) er frykten for å bli drept likevel større enn frykten for sykdommer. De seks stripene i pannen, nuerenes stammemerke som han stolt har båret hele sitt voksne liv, har blitt et stort problem.

— Jeg kan ikke gå utenfor leiren. Alle ser jo hvem jeg er, sier han. Alle i flyktningleiren som NTB snakker med, sier det samme. De er redde for å bli drept.

— Vi nuere er alltid blitt diskriminert, sier flere. Ryktene florerer om nye angrep, og få tror at regjeringshæren, som nå i hovedsak består av soldater fra dinkastammen som er lojale til president Salva Kiir, vil respektere avtalen om våpenstillstand som ble inngått før helgen.

— Dinkaene hater nuerne. Det har de alltid gjort. Vi kan aldri leve sammen som bror og søster, sier en gruppe kvinner som har slått seg ned i skyggen av en busk. De har holdt til i FN-basen siden uroen brøt ut 15. desember i fjor.

De har liten tro på forsoning.

— Vi kan ikke være trygge før Salva Kiir går av som president. Det er han som er ansvarlig for dette, sier de.

Kirkene beskytter

Men det er ikke bare nuere som har måttet flykte. Når det stunder mot kveld, fylles den store plassen utenfor St. Theresa-kirken i bydelen Kator i Juba opp av folk fra andre stammer som ikke lenger har noe hjem å sove i.

— Jeg finner ikke familien min, forteller Gisma Abang (15). Faren hennes er soldat, og familien bodde i brakkene der uroen brøt ut. Den natten hadde Gisma overnattet hos en venninne.

— Dagen etter løp jeg hjem. Men alle var borte, og huset vårt var brent ned, sier hun.

Nå bor hun under et tre sammen med Dabora Awak Garang og hennes sju barn. Også huset til Dabora ble plyndret og stukket i brann under uroen. Noen matter på bakken og en pappeske med det hun greide å redde ut, er alt hun har. Debora aner ikke hvor lenge hun må bli ved kirken.

— Hvor kan jeg dra? Jeg vet ikke hva som vil skje med oss, sier hun.

Tilbakeslag

— Krisen har vært en enormt tilbakeslag. Vi er blitt tvunget til å endre strategi, sier Kennedy Mabonga, som leder Flyktninghjelpens arbeid i Sør-Sudan, til NTB.

Det langsiktige utviklingsarbeidet som organisasjonen skulle drevet med, er satt på vent. Nå er det akutt nødhjelp som gjelder.

— Krisen har rammet alle. Folk skulle snart til å plante på åkrene sine. Nå vil de bli uten mat, sier Mabonga.

Ifølge FNs nødhjelpsorganisasjon OCHA er 7,2 millioner sørsudanere, om lag tre firedeler av befolkningen, nå rammet av matmangel.