• For oss er Raftoprisen en viktig anerkjennelse. Den gir oss ny styrke, både internasjonalt, nasjonalt og internt.

Generalsekretær Vincent Manoharan i NCDHR – årets vinner av Raftoprisen – er ikke et øyeblikk i tvil om at prisen vil gi ny tyngde til organisasjonens arbeid.

— Internt vil prisen fortelle oss at det arbeidet vi har stått for gjennom ti år nytter. Nasjonalt og internasjonalt vil den bidra til å gjøre arbeidet vårt, og selve saken, mer tydelig, sier han.

— Hvordan vil dere benytte prisen?

— Det er selve symbolet som ligger i tildelingen som er det viktige. Og den kan være et viktig pressmiddel, både i internasjonale organisasjoner som FN og EU og mot enkeltland, til å få mer støtte til arbeidet vårt. En internasjonalt anerkjent pris som Raftoprisen kan brukes til å øke presset på indiske myndigheter for å få slutt på de urettferdigheter som vi utsettes for. Og jeg tror at prisen i India kan bidra til at andre frivillige organisasjoner tar vårt arbeid mer alvorlig.

Et menneske

— Jeg er født som et menneske. Og jeg vil bli behandlet som et menneske. Ikke som en utstøtt fordi jeg tilfeldigvis er født dalit, sier Manoharan.

— Det er en tung arv å bære?

— Det er en 3000-årig tradisjon med utgangspunkt i hinduismen. Og vi vet at vi har en lang vei å gå. Vi har rettigheter i henhold til lovene, men det hjelper lite når disse lovene overses eller settes til side. Jeg vil si det så sterkt at dalitene er det indiske samfunnets «arbeidshester». Vi utfører det arbeidet folk fra høyere kaster ikke vil utføre. Men vi hundses og utbyttes. Der er målet vårt: Å bli oppfattet som fullverdige medlemmer og deltagere i det indiske samfunnet.

Religiøs arv

Vincent Manoharan sier at det er den religiøse arven fra hinduismen, et kastesystem som gir mennesker en plassering i samfunnet der noen er mer verd enn andre som er det tyngene.

— Ingen andre religioner har noe tilsvarende, ikke kristendommen, ikke islam. Der er det ingen som er «urørlige», ingen som settes til side på grunn av fødsel. Mennesket er det sentrale, selv om det ikke står like bra til med menneskerettene i alle land.

— India er verdens mest folkerike demokrati. Men den behandlingen dalitene utsettes kan ikke være et demokrati verdig?

— Vi er ca. 167 millioner av en befolkning på én milliard. Vår oppgave er å få folk til å tenke, å få dem til å etterleve landets lover der våre rettigheter til utdannelse, sosial- og helsehjelp er nedfelt. I dette arbeidet vil Raftoprisen bli et samlingsmerke og et pressmiddel vi tidligere ikke har hatt, sier Vincent Manoharan.

Sævig, Rune