Den unge kvinnen fra Rangoon studerer i dag i utlandet, mens familien hennes fortsatt er i Rangoon. På epost og chatteprogrammer holder hun kontakt med sin norske venninne, som tidligere har bodd en lengre periode i Burma, og som i dag er bosatt på Vestlandet.
Gjennom den norske venninnen forteller kvinnen sin historie til bt.no.
Redd for familien
– Jeg er bekymret for faren min. For at han skal bli nysgjerrig å gå ut for å se hva som skjer. For de skyter jo mot folk. Og jeg er bekymret for søstrene mine. De må gå ut for å komme seg på jobb, forteller kvinnen.
Hun er redd for at familien skal gå tom for penger til mat, hvis de ikke klarer å komme seg til jobb.
– Hvordan skal de da kunne overleve, spør hun.
Hun har bare fått snakket kort med familien etter at demonstrasjonene brøt ut, og vet ikke om de klarer å få handlet inn mat og andre nødvendige varer.
– Men jeg tror skytingen vanligvis starter på ettermiddagen, så de kan kanskje gå til markedet om morgenen. Slik var det i 1988 også, skriver hun.
Frykter blodbad
Hun frykter for at demonstrasjonene skal ende som i 1988, da flere tusen ble drept.
– Det virker som det kan gå sånn, hvis ikke FN gjør noe for oss, eller Kina. For myndighetene bryr seg ikke om folks liv. De bryr seg bare om å beholde makten, sier kvinnen.
Kvinnen forteller at det å bo utenfor landet føles som å være ute av et fengsel.
– Å bo i Burma er som å være i et fengsel. Ingen ytringsfrihet. Vi har fått våre holdninger ødelagt siden 1988. Unge folk i dag vet ingenting om politikk. Det er som vi er blinde. Vi lever i frykt, for våre liv, for å bli arrestert. De har spioner over hele byen, sier kvinnen.
Hun har ingen tro på at det vil hjelpe at FNs spesialutsending nå er på vei til Burma.
– De kommer til å lure FN igjen. De har gjort det så mange ganger før. Vi føler ikke at FN har makt til å hjelpe Burma.
