Øyeblikket gruvearbeiderne, deres familier og hele verden har ventet på utløste en folkefest over hele Chile.

I byen Capiapó, hvor de fleste gruvearbeiderne bor, utbrøt det umiddelbart fest og jubel i gatene.

Bare et minutt etter at Marcela Elal så på direkteoverført nasjonal tv at familievennen Urzua endelig var i sikkerhet, løp hun og sønnene Denzen (13) og Emiliano (9) spontant ut på gaten utenfor huset med flagg og fløyter.

— Dette er historisk. Det er et utrolig følelsesladet øyeblikk for oss. Vi måtte bare blåse ut hvor glade vi er akkurat nå, sier hun, og blåser kraftig i en blå trompet.

Biler med folk og vaiende chilenske flagg hengende ut av vinduene kjører rundt i gatene. Det tuter intenst både i bilhorn og fløyter. Mange har skrevet støtteerklæringer som Fuerza mineros- heia gruvearbeiderne- på bilvinduer- og dører. Andre har dekorert bilen med alle navnene til alle de 33. Folk stimler til plassen i sentrum, Plaza Prat, og foran det regionale sykehuset hvor gruvearbeiderne ble fraktet etter redningsaksjonen.

Stolt

Hele familien Galleguillos er ute på torget. Familieoverhodet Jery har svøpt hele seg i et chilensk flagg for anledningen.

— Jeg har kjent disse guttene siden jeg var bitteliten. Dette er et lykkelig øyeblikk, og jeg er stolt av å være chilener, sier han.

— Copiapó er en veldig liten by. Men i dag er den blitt veldig stor, sier konen, og mens hun vifter intenst med flagget.

Bak dem spiller et band spiller tradisjonell musikk. Folk begynner å spontandanse på stedet. På en enorm tv-skjerm forteller presidenten hvor stort dette øyeblikket er for nasjonen Chile.

Teksten på lappen som gruvearbeiderne sendte til overflaten 22. august er nærmest blitt et slagord og pryder bannere i hele byen: «Estamos bien en el refugio los 33». At de hadde det bra i tilfluktsrommet var det første tegnet til liv fra de 33 som var fanget 700 meter under jorden fra 5.august og frem til i går. Nå har de alle sammen det enda bedre på overflaten.

— Det er en fest. Det er bare lykke, sier Necto Castro.

Han holder opp plastflagget han har kjøpt på en av de mange bodene som har poppet opp de siste minuttene, og mener det sier det som skal sies:

— Hele Chile i håp. Heia gruvearbeiderne!

Takketale

Den 54 år gamle arbeidsformannen ledet skiftet som opplevde alle gruvearbeideres mareritt 5. august, da deler av San José-gruven raste sammen og arbeiderne ble innesperret i en gruvegang 625 meter under bakken.

Chiles president Sebastián Piñera var blant de første til å ta imot 54-åringen ved kanten av sjakten der han ble heist opp, i en redningsoperasjon som gikk raskere enn ventet.

Urzua, med det chilenske flagget drapert rundt halsen, holdt en kort tale der han på vegne av gruvearbeiderne takket redningsmannskapene for innsatsen og det chilenske folk for støtten.

Piñera takket den sindige arbeidsformannen for å ha holdt motet oppe blant sine menn nede i gruvegangen.

— Skiftet ditt er slutt, sa presidenten.

— Vi er så stolte av deg og hver og en av dere. Dere har utvist stort mot, sa Piñera, før den chilenske nasjonalsangen nok en gang runget.

Redningsarbeidere Seks redningsarbeidere var fortsatt igjen nede i gruvegangen etter at Urzua var heist opp, men ble hentet opp i dagen straks kaoset og gledesrusen over dem hadde gitt seg.

Mens de øvrige gruvearbeiderne raskt ble kjørt til legesjekk, tok Urzua seg god tid til å snakke med presidenten og lederne for redningsmannskapene.

54-åringen fortalte hvordan de fikk dagene til å gå nede i dypet til å gå, hva de spiste og hvilke tanker de gjorde seg i løpet av de 69 dagene letingen og arbeidet med sjakten til friheten pågikk.

Legene som har undersøkt gruvearbeiderne konkluderer med at de er ved bedre helse enn mange hadde fryktet.

— De er i perfekt tilstand alle sammen, med unntak av Mario Sepulveda som har silikose og Mario Gómez som er litt svak, forteller en av legene.