I en enebolig på Askøy høres levenet fra fire barn. Moren prøver å dempe de to minste guttene på morsmålet tsjetsjensk. Bare den eldste datteren husker. At familien jevnlig hadde russiske soldater på døren og i den sønderskutte boligblokken. At naboer og familie plutselig bare kunne forsvinne.

Skutt på

– I 2000 ble nesten en hel landsby drept. Jeg tror de (russiske soldatene, journ.anm.) brukte kjemiske våpen. De døde så bare ut som om de hadde sovnet, og soldatene hadde masker. Folk var redde for å fotografere de døde, og de fikk ikke tid til å ta bilde av alle før de ble gravlagt, sier Makka Jasajeva.

Den 45 år gamle kvinnen har opplevd å bli skutt på og at russiske soldater har brutt seg inn i hjemmet. Noen få bilder av det halvt sammenraste huset og bombede bygninger i nærheten er alt hun har igjen fra den tidligere hjembyen Groznyj i Tsjetsjenia. Et av bildene er tatt i fart og viser et utbombet boligområde. Fotografen turde ikke stoppe opp for å ta bilde.

Nå underviser Makka i russisk på norske skoler. Hensynet til barna gjorde at hun og mannen valgte å forlate hjemlandet. Med tre barn flyktet de til Norge i 2002. Her har de fått nok et barn.

— Frihet er viktigst

Her er de sikret det Makka mener er den viktigste rettigheten i verden: Retten til frihet.

– Jeg kan slappe av og sove, og jeg må ikke være redd for at det skal komme noen om natten, sier Makka.

Familien snakker lite sammen om det som skjedde i Tsjetsjenia. Minnene er vonde og ifølge Makka er ikke tsjetsjenere flinke til å snakke om grusomhetene de har opplevd.

– Onkelen min ble tatt med av soldatene. Han var 80 år. Først etter flere dager fant vi ham igjen, død. Hva hadde han gjort? Han var bare en gammel mann, sier Makka.

På flukt fra russiske helikoptre

Når hun først begynner å snakke om livet i Tsjetsjenia kommer det flere historier. Som den gangen barna var hos svigermoren, og hun selv var ute for å handle. Mens hun var ute i gatene, kom russiske helikoptre.

– Så begynte de å skyte. Jeg har opplevd det mange ganger, men når det begynner er det som et sjokk. I begynnelsen klarte jeg ikke tenke, men så forsto jeg at vi måtte gjemme oss. Det var mange som var skadet, jeg så blod og begynte å riste og var redd, sier Makka.

Hun tenkte på barna sine, og at hun var nødt til å komme seg tilbake til dem. Sammen med flere andre prøvde hun å finne en alternativ vei bort fra helikopterne som skjøt. Veien de vanligvis brukte, var stengt.

– Da vi kom til en bro, så helikoptrene oss og begynte å skyte så vi måtte løpe tilbake. Vi lå i gresset og jeg kunne ikke løfte hodet mitt. De skjøt hele tiden, hele tiden og jeg sa til de andre at jeg ikke kunne dø. Jeg hadde jo tre barn og et av dem var bare seks måneder, sier Makka.

3-5000 mennesker forsvunnet

Hun klarte å komme seg bort ved å klatre over et gjerde mens helikoptrene snudde. Før de rakk å komme tilbake for en ny runde med skyting, hadde Makka kommet seg ut av skuddsonen.

– Når jeg ser tilbake på det nå, tenker jeg: Gud, hvordan klarte jeg det?

Mellom 3-5000 mennesker er forsvunnet i Tsjetsjenia siden 1999, ifølge den russiske menneskerettighetsorganisasjonen Memorial. Human Rights Watch fastslo i 2006 at det foregår omfattende og systematisk bruk av tortur.

De som forsøker å avdekke hva som skjer i Tsjetsjenia, blir ofte hardt straffet. Et eksempel er den russiske journalisten Anna Politkovskaja. I 1999 begynte hun å skrive om den væpnede konflikten i Nord-Kaukasus. Den 7. oktober 2006 ble hun drept utenfor leiligheten sin i Moskva.

- Ingen menneskerettigheter

Makka Jasajeva har mistet troen på menneskerettigheter.

– Det er ikke noen menneskerettigheter. Fordi, når krigen i Tsjetsjenia begynte tenkte vi at verden ser jo at det skjer et folkemord. Det var så mange som ble drept, sivile som ikke hadde noe med krigen å gjøre. Og så tenkte vi at Europa og Amerika var med oss, og at de ikke fikk lov til å myrde et folk, sier Makka.

Men tsjetsjenerne fikk ikke hjelp fra omverdenen, og russerne var militært overlegne.

– Alle snakker om at det ikke er lov, at det er brutalt, folkemord. Men så skjer det ikke mer. De fortsetter å gjøre det de vil. Kanskje det er mange som er med oss og vil hjelpe oss, men når det gjelder politikere og stater, så skjer det ingenting, sier Makka.

Hva mener du kan gjøres for å bedre menneskerettssituasjonen i verden? Legg inn dine kommentarer under!

Odd Mehus
Odd Mehus