ERIK THOMLE

Bagdad/Amman

DE SISTE TRE DØGN var grufulle.

Irak er i krig. Og vi er fienden.

Nå hadde politiet hentet fotografen. Selv var jeg satt under skjerpet overvåking

Politiet ville garantert aldri tro på hans historie om at vi tilfeldigvis traff hverandre foran heisen i 5. etasje. Og Saddam Husseins etterretningsfolk har en legendarisk evne til å fremtvinge tilståelser av enhver art. Om nødvendig gjennom umenneskelig tortur.

Sikkerhetsfolkene både på hotellet og i pressesenteret visste at Johan Spanner hadde samarbeidet tett med Jyllands-Posten/Bergens Tidende de siste fire-fem døgnene.

Den tirsdag morgenen bestemte jeg meg for å forlate Bagdad. Hvis det var mulig.

VERRE BLE DET borte i pressesenteret. Ashad, den Saddam-lojale, statsautoriserte guiden kom rystet ut og fortalte at en høytstående sikkerhetsoffiser hadde tatt fatt i ham og spurt hvordan han var blitt guide for oss.

Ashad var mest rystet fordi han fryktet å miste sin godt betalte jobb, betalt av dem han var satt til å overvåke. Men også fordi det alltid er farlig for en iraker å komme i sikkerhetspolitiets søkelys.

Offisielt kjente Ashad ikke til hvorfor Johan Spanner ikke kom til pressesenteret tirsdag, og guiden dro på en av de organiserte bussturene til sivile bombemål for å fortelle om turen når han kom tilbake. Da var han også av veien noen timer.

Lederen av pressekontoret, Mr. Madsen — ja han het virkelig det, men det staves nok annerledes - forklarte vennlig at alle journalister kunne reise fritt.

Så reiste sandstormen seg over Bagdad. En tett dis av sand, støv og svart røyk fra de brennende oljebålene rundt om byen slo inn over sentrum og pakket hovedstaden inn i et merkverdig orange lys med en sikt på noen meter.

Men tankene ville ikke ta pause. Var Johan Spanner til avhør, og forlangte sikkerhetspolitiet en fornuftig forklaring på at de to eneste danskene i Bagdad plutselig bodde i samme etasje på Hotel Palestine - og til og med påstod at de verken hadde møtt eller hørt om hverandre før?

Og hva hadde politiet funnet på datamaskinen hans? Andre enn de ikke helt tillatte bildene fra det store bombeangrepet natt til lørdag? Bilder som samme morgen ble offentliggjort uten navn i Danmark og Norge?

SPØRSMÅLENE FORTSATTE. Paranoid? Ja.

Nå var det også den lille Thuraya satellittelefonen i lommen. Den skulle slett ikke være i Irak, fordi den har GPS-peiling og derfor kan brukes til å fastlegge bombemål. Thurayaeen var kommet med inn ved behørig bestikkelse ved grensen. Forseglet og deklarert, og forseglingen var ikke brutt. Kun hvis hele systemet med strøm og telefoner brøt sammen, skulle den i bruk.

Men ville etterretningsfolk ta forklaringen for god fisk hvis de hadde bruk for å avsløre en spion?

Hjemme igjen på hotellet venter to sikkerhetsfolk ved glassdøren og følger hvert eneste skritt. De tar den neste heisen opp til femte og stiller seg rolig opp for å vente ute på gangen.

Senere med neste heis ned til lobbyen. Finner et nabobord i restauranten og drikker vann. Så med ned til kaffebaren.

— Er det dine venner ? spør en canadisk kollega smilende om den tydelige overvåkningen. Han tar det som en spøk og tilføyer: - Bare rolig. De henter først folk klokken fem om morgenen.

Bemerkningen får meg til å grøsse. Canadieren vet ikke noe om at Johan Spanner er meldt forsvunnet, eller ryktene om at han ble hentet av politiet på rommet sitt klokken fem samme morgen.

Senere i lobbyen står en kollega og forteller sin guide at han ikke vil være her mer. Det er Alain Lallemand fra Le Soir i Brussel. Jo, han vil gjerne dele utgiftene til bilen.

Han har allerede sikret seg en GMC firehjulstrekker, men mangler en sjåfør. Det skal nok lykkes å finne en.

Avgang torsdag morgen klokken åtte.

DE TO SIKKERHETSFOLKENE venter udiskret et par meter borte, blir med bort til heisene, og tar den neste opp til 5. etasje. Så ringer Ashad og skjeller meg ut fordi han ble orientert om at jeg to ganger har vært på pressesenteret uten ham mens han var på busstur. Han vet godt det ikke er første gang, føyer han til.

Det blir en lang natt.

Onsdag morgen har sandstormen lagt seg og Ashad er blid igjen. Han spør hvor det har blitt av Johan. Utvist, kanskje.

Om Ashad har hørt noe annet?

Nei, svarer han og lar seg lokke ut på enda en busstur alene. Nå skal papirene ordnes.

En liten vissen mann ved et gammelt pengeskap teller opp dagene. 17 dager, men han stryker vennlig smilende den første - ankomstdagen.

1600 US dollars. Visstnok for bruk av pressesenteret. Og så 300 i tillegg av en eller annen grunn. Han fyller ut blanketter med sirlig arabisk skrift, stempler dem og folder dem langsomt, men perfekt sammen.

Nå mangler kun Mr. Madsens brev til grensekontrollen om at alt er betalt og deklarasjonene kontrollert. Så kommer meldingen om Sa´ab.

Sa´ab er en liten fattig bydel i den nordøstlige delen av Bagdad, der to raketter har slått ned blant sivile. Foreløpig 15 drept, sier Mr. Madsen, som ikke har tid til at ta seg av utreisebrevene.

Ashad har kommet hjem fra bussturen og kjører med til Sa´ab for å oversette. For første gang på 16 dager er det for alvor bruk for Ashad som tolk.

BARE FOR SIKKERHETS skyld vil han gjerne ha sin lønn for de siste to dagene. Det er første gang har ber direkte om dem.

Paranoid? Ja.

Her dukker hans bemerkninger noen dager før opp i hukommelsen: - Sikkerhetspolitiet er sikker på at det er journalister som utpeker målene før amerikanerne bomber.

Og så Thurayaen i innerlommen.

Hjem til hotellet, inn gjennom lobbyen med vakthundene i hælene.

Klokken 21 godt og vel ringer Allain Lallemand, som slett ikke er som etternavnet høres ut. Avgangen er endret til klokken syv neste morgen, og han venter ikke. Men det siste brevet mangler. Han må kjøre alene.

— Så få det fikset nå, svarer han.

Allain Lallemand står nede i lobbyen med folk fra pressesenteret som er blitt noen hundre dollar rikere ved å la seg tilkalle om kvelden. Den lille inntørkede er i ferd med å regne ut 100-dollars-gebyrer og forsikrer gang på gang at jeg har tingene mine i orden. Mr. Madsen tar ikke imot penger. Men han deler sikkert i porten med de andre.

De siste formalitetene skal ordnes oppe på rom 1121, der de grønne sedlene mer ubemerket glir fra hånd til hånd.

Nede i lobbyen skriver Mr. Madsen ut de to utreisebrevene. Men stemplet mangler. Det ligger i pressesenteret. Det er et fryktelig vær, og bombene faller. Kanskje kan en sjåfør overtales til å trosse farene og hente stemplet?

Igjen skifter grønne sedler hender. Tre minutter senere er sjåføren tilbake. Stemplet lå til alt hell ute i bilen ...

NÅ ER ALT FORMELT i orden. Oppe i 10. etasje forteller en av Johan Spanners kolleger, som også reiste inn under dekke av å være turist, at ytterligere tre fra gruppen forsvant tirsdag. De skulle utvises til Syria, men hadde halvannet døgn senere ikke dukket opp på den andre siden av grensen.

Nå er han sikker på at Johan «er blitt tatt», som han sier.

Resepsjonisten henter villig, men mot kontant betaling, frem gjestelistene. Men de sier ingenting om hvem som betalte for Spanners rom.

En nordisk kollega har hørt rykter om at jeg er på vei ut. Han får overta 24 tolitersflasker med drikkevann, boksene med sardiner og kokt kjøtt, det tørre brødet og ostepakkene i kjøleskapet. Alt sammen innkjøpt som nødrasjoner hvis det endelige oppgjøret om Bagdad skulle ende i et kaos der det var umulig å forlate hotellet.

Han låner 1000 dollar og sier «God tur».

Denne natten blir enda lengre. Vakthundene er på plass. «Det er alltid klokken fem om morgenen de henter folk». Den spøkefulle bemerkningen har bitt seg fast.

Timene går. Langsomt. Alle papirer som forteller noe om andre i Irak, blir revet i biter og skylt i do. Datamaskinen blir tømt. Bildene slettet.

Så biter enda en tvangstanke seg fast: Er det bedre å bestemme selv og gjøre det raskt hvis de kommer? Det er fem etasjer ned. Døren til altanen står åpen. Det er sikkerhetslenke for døren, så jeg har et par sekunder ekstra til å ta beslutningen.

INNERST INNE VET JEG godt at jeg ikke tør. Men døren ut til altanen blir stående åpen.

Like før fem lyder igjen hule drønn fra bombenedslag langt borte. Men tross alt en avveksling.

«De henter alltid folk klokken fem om morgenen».

En bil kjører opp foran hotellet. Lyden høres godt gjennom den åpne hotelldøren.

Selvfølgelig skjer det ikke noe klokken fem. Ikke en gang vakthundene sitter ute ved heisen da jeg litt over seks går ned for å sjekke ut.

Men den ene venter i lobbyen og stiller seg opp mindre enn en meter bak meg ved kassen. Regningen ble betalt allerede i går. Midt i haugen av bonger fra telefon, restaurant og morgenbuffet ligger noen med navnet Johan. De er ikke betalt.

Det er umulig å skaffe en taxi, sier sikkerhetsmannen. Men etter 20 minutter kommer den. Sikkerhetsmannen sier at taxien vet hvor han skal kjøre ...

Nei, det kan ikke være riktig.

På hver side av veien er det et lite vakthus, og fire Kalashnikov-menn vokter stedet. Det likner innkjørselen til politiets skittengrå hovedkvarterer.

Paranoid? Ja.

Men det er heller ikke riktig. Alle bygninger er skittengrå etter to dagers sandstorm.

Sjåføren svinger til venstre og ruller opp foran Hotel Cedar. Han har tatt en kjempeomvei og sier: «25 dollars, thank you».

Alain Lallemand har stappet tingene sine inn i den gamle GMC firehjulstrekkeren foran hotellet. Sjåføren kommer fra den store sudanske kolonien av fremmedarbeidere og snakker ikke et ord engelsk. Heller ikke et ord arabisk, tror vi veldig lenge.

ET KVARTER FØR AVTALT tidspunkt ruller bilen ut av byen. Det er en dyp lettelse. Men likevel ikke helt. Uvissheten om Johan Spanner er et tungt trykk i bakhodet.

Det er heller ikke hyggelig å forlate Bagdad før byens fremtid blir avgjort. Og de mange vennlige menneskene på kafeene, i forretningene, ja, selv på politistasjonen og i Sa´ab like etter rakettenes nedslag.

Tross alt blir det en times søvn i baksetet.

— Jeg skulle ønske jeg også kunne sove, men jeg er for redd, sier Alain Lallemand misunnelig. Han aner ikke noe om hvorfor jeg vil ut av byen.

Bilen har nådd ut i den ringen Saddam Husseins sønn Qusay Hussein skal forsvare med sin republikanergarde. Vi ser noen utbrente militære kjøretøy, men alt tungt militær-utstyr må være gravd ned hvis det finnes.

Men langs motorveien - som er 540 kilometer gjennom ørkenen til grenseovergangen til Jordan - står utbrente GMC´er - samme type bil som vi nå kjører i. De er angrepet fra luften, og vil en amerikansk pilot være i stand til å se det lille skiltet med «PRESSE», som sudaneren har satt på bilens tak, når rakettene skal innstilles mange kilometer borte?

Sivile busser er også skutt i brann. Det virker litt underlig.

Etter to timer kommer en taxi kjørende i motsatt retning på vår side av motorveien.. Den blinker og Sudan, som vi kaller ham, bremser. Langt der fremme er en motorveibro skutt i stykker. Under den står en av de sivile blå-hvite bussene.

Da snur Sudan resolutt og kjører tilbake mot Bagdad. Ingen sier et ord.

Etter et kvarter svinger han inn på en bensinstasjon. Der stopper taxien. Taxi-sjåføren forklarer på ubehjelpelig engelsk noe om at det kan være overlevende i bussen.

Hvis det er Kalashnikov-folk, er det plutselig dem og ikke oss som har en bil.

Motorveien er tømt for trafikk. Det går lang tid før en bil kommer i retning mot Bagdad fra broen. Bilisten kan åpenbart fortelle at det ikke er overlevende i bussen, og Sudan smyger seg forsiktig tilbake på rett vei.

Flere blå-hvite busser kjører i retning Bagdad. Ingen den andre veien.

Etter 200 kilometer står det en utbrent buss på en lav bro over et uttørket elveleie. Det ryker litt fra vinduene, der blå gardiner flagrer i vinden. Men også grønt stoff. Uniformer.

MOTORVEIEN ER NESTEN borte rundt bussen, og Sudan kjører forsiktig forbi. Også Alain kikker en annen vei.

Men de grønne fillene er trolig forklaringen på at amerikanerne jager de sivile bussene. Irak er i ferd med å flytte tropper fra den vestlige ørkenen til ørkenen sør for Bagdad.

Store lastebiler med flate tilhengere kjører også i retning Bagdad. På det lave lasteplanet sitter unge menn tett sammen. Noen har trukket sivile jakker over de grønne uniformene. De er på vei til fronten. Tro om kampånden for Saddam Hussein er like sterk når de om mange timer når frem, sultne og uten skikkelig utstyr?

Sudans fot hviler tungt på gassen, men 130 km/t føles altfor langsomt.

Ved midtveispunktet stanser Sudan. Det stinker av brent gummi fra motoren. For to uker siden var dette stedet et kaos av ventende lastebiler, fruktselgere, restauranter, kjøpmenn og teselgere. Nå trasker en enkelt mann rundt mellom murbiter. Det var her en sjåfør fra det firmaet som sørget for transporten til Bagdad ble drept i forrige uke. Vi drakk te sammen kvelden før.

Sudan mener motoren er fikset og starter. De store buene over grenseovergangen på den irakiske siden dukker opp. Kontrollen er vennlig og sporadisk.

Formalitetene ordnes.

Men først etter tre timer kommer en gammel blå varevogn. For en formue vil eieren kjøre til Jordans hovedstad Amman.

Fire timer i bagasjerommet med drømmer. Drømmer om at i Amman venter en beskjed om at Johan Spanner har ringt. At han er i Syria. Eller hvor som helst.

Min kollega Thomas Heine står klar i Amman med en klem og et hotellrom. Men han mangler én ting:

Oppringningen fra Johan.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende

I SIKKERHET: Etter to døgns jobbing med å få orden på utreisepapirer og transport, klarte Bergens Tidendes Erik Thomle å komme seg ut av Bagdad og til Amman i Jordan i en bil sammen med en fransk journalist.<br/> Foto: THOMAS HEINE