Retorikkforsker Jens E. Kjeldsen ved Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen mener dette er hovedforklaringen på USAs problemer med å samle Europa bak krigslinjen mot Irak. Kjeldsen sier president Bush har opptrådt som cowboy-retoriker helt siden al Qaida-terroristene jevnet tvillingtårnene på Manhattan med jorden 11. september 2001.

— På en skole i Florida uttalte han 11. september 2001, at USA vil «hunt down and find those folks who committed this act». Sånn har han fortsatt med sin cowboy-sjargong. Han forsøker også å fremstå som den gode i kampen mot det onde, som sivilisasjonens beskytter mot de kaldblodige morderne. Men Bush klarer ikke å overbevise den europeiske befolkning. Han skaper ikke tillit gjennom måten han fremfører sitt budskap på, sier Jens E. Kjeldsen.

Som tungetale

— Hvorfor ikke?

— Det blir generelt, enhver person kan legge hva han eller hun vil i uttalelsene om Gud, sivilisasjonen og de gode krefter. Det blir akkurat som med tungetale. Den virker bare dersom man er sterkt troende. Bush sier vi må handle nå, men folk føler ikke de har fått overbevisende argumenter om krigens nødvendighet. Vi sitter ikke med følelsen av at Saddam er en fryktelig trussel, mener retorikkforskeren.

— Hvilke retoriske grep kunne USA brukt for å vinne større støtte for krigslinjen?

— Når vi ser noe på tv som provoserer og opprører oss, forventer vi handling - at politikerne tar affære. Presidenten og hans folk har ikke klart å skape et bilde av Saddam som en hjerteløs, irrasjonell og våpengal person. Det overrasker meg. For det finnes vitterlig levende dokumentasjon og skremmende beskrivelser på hans terrorregime. Hadde amerikanerne tatt i bruk virkemidler med større innslag av «kjøtt og blod», tror jeg oppslutningen om antikrigs-demonstrasjonene på langt nær hadde vært så overveldende.

Krymper seg

Overbevisningens edle kunst består i fremstå som en troverdig person, at man har en god sak og evnen til å spille på folks følelser. George W. Bush har langt på vei mislykkes på alle punkt. I hvert fall i møtet med skeptiske europeere, mener Kjeldsen. Han har også registrert at noen av presidentens medarbeidere i Det hvite hus krymper seg når presidenten bruker sin nokså enkle Texas-symbolikk.

— Mange bærer dyp mistro til USAs egentlige hensikter, at Bush har vikarierende motiver for å angripe Irak?

— Ja, når presidenten ikke klarer å føre overbevisende argumenter for at Saddam utgjør en farlig trussel og derfor må fjernes, sprer det seg en mistanke hos mange om at Bush egentlig har en helt annen agenda. Noen peker på ønsket om å skaffe seg kontroll over Iraks store oljeressurser. Andre fremhever presidentens ønske om å fullføre det pappa Bush begynte på under den forrige Golfkrigen.

Gjesper av «FN-sporet»

Kjeldsen mener presidentens bruk av uttrykket «ondskapens akse» har bidratt til å forsterke mistroen.

— Presidenten har puttet de tre «onde» statene (Irak, Iran og Nord-Korea) i samme boks. Han sidestiller landene, og folk forventer, som en logisk konsekvens, at de behandles på samme måte. Det gjør ikke Bush, selv om Nord-Korea har kjernefysisk våpenprogram. Presidenten sier noe, men gjør noe helt annet. Det virker ikke troverdig. I lys av denne logiske bristen, er det naturlig at det bygges en oppfatning av at USA har vikarierende motiver bak et angrep på Irak.

Det såkalte «FN-sporet» er heller ikke egnet til å skape noen folkereisning for krig.

— Dette er byråkratiretorikk som forhindrer handling. Amerikanerne kaller det for «War by conference». Selv om det skulle vise seg at Saddam har brutt Sikkerhetsrådets resolusjon vil det neppe fremprovosere et høylytt krav om invasjon. Jeg tror ikke Europas befolkning intuitivt vil utbryte: «Ooops, Saddam har brutt resolusjon 1441, vi må gripe til våpen straks». Resolusjoner er en ting, frykt en annen.

Hitler-sammenligningen

Mens Bush-administrasjonen har lagt seg på en typisk handlingsretorikk, beskriver Kjeldsen den franske og tyske linjen som stillstandsretorikk. Disse landene mener situasjonen ikke har forandret seg nok at krig er nødvendig. Aller tydeligst kom dette til uttrykk da Tysklands utenriksminister Joschka Fischer og USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld havnet i sitt berømte munnhuggeri for tre uker siden.

— Warum jetzt? Hvorfor nå, spurte en illsint Fischer.

Retorikkforskeren mener amerikanernes oppmagasinerte frustrasjon over gjenstridige europeere viste seg tydelig da Rumsfeld slo Tyskland i hartkorn med Libya og Cuba. - Et typisk utslag av at argumentasjonen ikke har virket. Frustrasjonen og sinnet tar overhånd. Det går fra vondt til verre.

Kjeldsen minner om at Rumsfeld også forsøkte seg på et risikabelt retorisk grep da han sammenliknet Saddam med Adolf Hitler og sidestilte George W. Bush med Winston Churchill.

— Han koblet to situasjoner og satte likhetstegn mellom nazistenes gasskamre og Saddam Husseins regime. Men ulikhetene er for mange. Folk føler ikke at beskrivelsene og metaforene gir en riktig virkelighetsbeskrivelse. Hitler hadde Europas største krigsmaskin, han hadde invadert flere land. Saddam Hussein oppfattes nok som en tyrann, men ikke som en farlig tyrann.

Nyansert Powell

Jens E. Kjeldsen har skrevet doktoravhandling om bilders overtalelsesevne - visuell retorikk. I så måte griper utenriksminister Colin Powells fremleggelse av de angivelige bevisene mot Irak i Sikkerhetsrådet rett inn i kjernen av hans forskningsunivers. Kjeldsen mener Powell-seansen i FN til syvende og sist munnet ut i en kamp om troverdighet. De såkalte bevisene ga rom for tolkninger. Er man mistroisk til den som formidler bildene, stoler man heller ikke på at de representerer den objektive sannhet.

Selv om utenriksminister Powell ikke maktet å snu stemningen med sitt multimedieshow i FN, mener Kjeldsen at Powell nyter større troverdighet i Europa enn president Bush.

— Selv om Powell er en gammel hauk som er rekruttert fra de militæres rekker, er han roligere, fører en mindre aggressiv tone og fremstår langt mer nyansert enn president Bush. Han har vært i krigen før, og sier jo selv at «I am just an old army trooper». Powell legger ikke skjul på at krig betyr tap av menneskeliv. Powells nøkterne stil kom også til uttrykk under forberedelsene til «bevisførselen» i Sikkerhetsrådet. Her ga han klar beskjed til sine underordnete om å fjerne alt fra fremstillingen som han mente ikke med sikkerhet beviste at Saddam besitter masseødeleggelsesvåpen.

Spanias statsminister Jose Maria Aznar deler åpenbart oppfatningen av Powell som et sterkere amerikansk kort enn forsvarsminister Rumsfeld.

— Jeg har fortalt presidenten at vi trenger mye mer fra utenriksminister Colin Powell og ikke så mye Rumsfeld. Jo mer Powell snakker og jo mindre Rumsfeld snakker...det ville ikke være noen dårlig idé i det hele tatt, uttalte Aznar i et intervju med avisen Wall Street Journal sist torsdag.

Bondeviks repetisjoner

— Tony Blair har også problemer med å overbevise britene om at krig er nødvendig?

— Han har viklet seg inn i et farlig problem fordi han har adoptert den amerikanske retorikken. Blair tvinges til å holde fast ved sitt upopulære standpunkt, men kan oppnå respekt ved å si at «jeg lytter til min befolkning, men følger min overbevisning». Hvis det ender med krig, og ettertiden vurderer at den kanskje var fornuftig og verd prisen, kan en statsleder som Blair komme til å fremstå som en leder som avtvinger respekt fordi han sto fast på sitt standpunkt også da det stormet rundt ham.

— Hvordan vurderer du statsminister Kjell Magne Bondeviks språklige balansegang?

— Hans problem er at han sier det samme hele tiden. «Krig er aller siste utvei», og «vi må følge FN-sporet» er klassiske Bondevik-utsagn. Det blir en evig repetisjon. Han må også passe seg for ikke å fremstå som så utpreget snusfornuftig, i kontrast til en sterk leder som målbærer et klart og tydelig ja- eller nei-standpunkt til et så brennbart tema som en krig, sier Kjeldsen. Han synes likevel Bondevik, trass i klisjebruken, har klart å kjøre en nyansert linje som er forankret i hans kristne grunnverdier.

MISLYKKET RETORIKK: Retorikkforsker Jens E. Kjeldsen mener president George W. Bush ikke oppfattes som troverdig når han forsøker å fremstå som sivilisasjonens og de gode krefters høye beskytter.<p/> FOTO: ARNE NILSEN