Men det er flere ting som kan spenne bein for den tidligere statsministeren som også må vinke farvel til en rekke lukrative bijobber hvis han kaprer topposten.

Labour-regjeringen har overraskende kjørt Blair i stilling som kandidat til jobben som EUs første president. Stillingen opprettes først hvis den nye EU-traktaten trer i kraft ved nyttår.

Den nye britiske europaministeren, Glenys Kinnock, overrumplet både andre EU-land og trolig også Tony Blair selv, da hun denne uken erklærte full støtte til Blairs kandidatur.

Utelukker ingenting

Tony Blair har aldri utelukket at han er kandidat, og som britiske medier skriver, er hans store interesse for jobben «den dårligst bevarte hemmelighet i britisk politikk.»

På den annen side har Blair heller aldri offisielt bekreftet at han går for jobben. Men da journalister i Strasbourg spurte Kinnock om Blair formelt er kandidat og selv ønsker jobben, lød det bramfrie svaret:

– Det er regjeringens posisjon. Jeg er sikker på at regjeringen ikke ville gjøre dette uten først å spørre Blair.

Storbritannias statsminister Gordon Brown sa mer forsiktig via sin talsmann at regjeringen naturligvis vil støtte Blair, hvis han blir kandidat, men at det er for tidlig for slike spekulasjoner.

Lisboa-traktatens fremtid og dermed den nye toppjobben er avhengig av irske velgere som skal i folkeavstemning 2. oktober. Samtidig mangler fortsatt endelig godkjennelse av traktaten i Polen, Tyskland og Tsjekkia.

Toner saken ned

En talsmann for Tony Blairs kontor, Matthew Doyle, forsøkte derfor straks å tone saken ned.

– Som vi har sagt igjen og igjen, så er det intet å være kandidat til, siden jobben ikke eksisterer. Hr. Blair har fortsatt fokus på sin rolle i Midtøsten, sa Doyle.

Denne meldingen kan skyldes at det aldri er en fordel å komme for tidlig på banen som kandidat. Dermed vil Blair raskt komme i skuddlinjen, og motstanderne vil få god tid til å forsøke å undergrave hans kandidatur.

Spørsmålet er naturligvis også om Tony Blair overhodet vil ha jobben som vil tvinge ham til å gi avkall på en rekke lukrative bijobber som rådgiver og foredragsholder.

Skuffer inn penger

Tony Blair trakk seg i 2007 etter ti år som Storbritannias statsminister, og siden har han fungert som en spesiell internasjonal utsending i Midtøsten for den såkalte kvartetten bestående av USA, EU, FN og Russland. Han er fra flere hold kritisert for ikke å ta oppgaven alvorlig nok, fordi han har for travelt med å skuffe inn penger på foredrag. Flere medier har bl.a. rapportert at Blair angivelig har fått omkring tre millioner kroner for å holde et enkelt foredrag i Kina.

I fjor inngikk Blair også en rådgiverkontrakt med finans— og investeringsgiganten, JP Morgan. Denne deltidsjobben gir – ifølge britiske medier – Tony Blair en årlig inntekt på nesten fem millioner kroner

Jobben som EU-president vil gi Blair en årslønn på omkring to millioner kroner pluss en rekke andre goder som f.eks. privatsjåfør og en embetsbolig i Brussel. En pen lønn for mange, men for den tidligere britiske statsministeren en markant nedgang.

Ingen sikker seier

Hvis Blair melder sitt kandidatur, risikerer han også å innkassere sin karrieres største nederlag. Det er nemlig langt fra sikkert at den karismatiske briten kan vinne kappløpet. Blair er stadig omstridt i Europa for sin rolle i Irak-krigen og sitt tette parløp med USAs tidligere president, George W. Bush. Alle de britiske EU-forbeholdene kan også svekke Blairs muligheter. EU-diplomater har gjentatte ganger betegnet det som usannsynlig at toppostene i EU kan gis til et land som står utenfor euroen eller andre vitale deler av samarbeidet.

I tillegg kommer at Blair kommer fra en av EUs stormakter. Belgia har truet med å blokkere for en president fra et av de store landene. Mange små EU-medlemmer frykter at en president fra et stort medlemsland vil pleie såvel nasjonale som stormaktenes interesser.

Til Blairs fordel taler at han er en høyt respektert politiker, en fremragende kommunikator og en dyktig forhandler med et unikt nettverk kloden rundt. Den nye presidentens viktigste oppgave blir å styre de fire årlige EU-toppmøtene, å fungere som unionens ansikt på verdensscenen og sørge for å skape kompromisser mellom de 27 EU-landene.

På den annen side skal Tony Blair selv kunne godta at det i stor grad er snakk om en seremoniell jobb. Selv om posten gir prestisje, vil makten være begrenset. Det kan også spenne bein for Blair hvis flertallet av medlemsland reelt ikke ønsker en sterk og handlekraftig president, men i stedet går etter en svakere gallionsfigur som lettere kan dyttes rundt i manesjen.

Merkel er imot

Tidligere har den franske presidenten, Nicolas Sarkozy, erklært støtte til Blair som EU-president, men Paris har angivelig også fått andre kandidater i kikkerten, blant dem den tidligere spanske statsministeren Felipe González og den franske statsministeren, François Fillon. Tysklands kansler, Angela Merkel, er etter sigende ikke særlig for Blair og vil prøve å få Sarkozy til å støtte en annen kandidat.

Både Luxembourgs erfarne og høyt respekterte regjeringssjef, Jean-Claude Junker, Belgias tidligere statsminister, Guy Verhofstadt, og Østerrikes forhenværende kansler, Wolfgang Schüssel, nevnes som kandidater, og mange andre kan komme på banen når den irske folkeavstemningen er overstått.

Blir det irsk ja, ventes det at de nye EU-postene blir fordelt på et toppmøte i slutten av oktober. Flere andre topposter er også i spill og får innflytelse på forhandlingene. EU skal dessuten ha en utenriksminister med eget diplomatkorps, liksom posten som formann for EU-kommisjonen ennå ikke er besatt.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende