På en åskam i Faryab-provinsen i Afghanistan har terrengbilen med navn «2 Papa» og stormpanservognen «2 Victor» funnet en base for natten. De unge mennene en del av NATOs store krig i Afghanistan. Men akkurat nå er det bare denne fjelltoppen de har å tenke på.

De opererer fra Norges base i Meymaneh, jobben er å kartlegge og kontrollere opprørernes bevegelser. Oppgaven virker uoverkommelig. De er en liten tropp i et enormt område. Lagfører og fenrik Raymond Gulliksen fra Sandefjord (28), nestlagfører og sersjant Tom Erik Holmen (23) fra Kongsberg, skytter og grenader Magnus Nermo (21) fra Jessheim og vognfører «Kim» (24) fra Oslo slår opp feltsengene og pakker ut soveposene. Siden det er en varm kveld i fjellene velger de å sove under åpen himmel.

Stolt over jobben Rundt leiren har de gravd skytestilling. «Kim» ønsker å være anonym fordi besteforeldrene hans ikke vet at han er her, ikke fordi han ikke er stolt av jobben han gjør her.

— Det spiller ingen rolle om dagen er kort eller lang, om man er i leir eller ute på oppdrag. Bare jeg kommer hjem i live, sier han.

Det har begynt å mørkne og alle må i stilling. Det er ved soloppgang og i skumringen Taliban som oftest velger å angripe. Om natten er NATO-styrkene med sine nattkikkerter overlegne. Ved siden av står stormpanservognen «2 Victor» som blir ledet av vognkommandør Glenn Jacobsen (24) fra Egersund. Jørgen (22) fra Drammen fører vognen og i tårnet sitter Jo (21) og styrer kanonen. På sambandet kommer det melding om at andre i troppen har observert afghanere med våpen. De antatte opprørene har sittet hele dagen og fulgt bevegelsene til de norske. «Kim» setter rolig opp vaktskjemaet for natten før soldatene enten går i stilling eller sovepose.

Smeller det så smeller det Klokken er fire om morgenen, langt borte høres bønnerop og eselskryt fra nærmeste landsby. Tom har vakt og informerer om at den norske leiren i Ghowrmach er blitt angrepet med rakettdrevne granater (RPG).

— Det er RPG og veibomber vi er aller mest redde for, sier Jørgen.

— Vi får det vi kaller «Jokke-flashbacks», sier sersjant Tom Erik Holmen. De tenker på Claes Joachim Olsson som ble drept av en veibombe 25. januar i år.

Man bytter på å være første kjøretøy i kolonner, likevel sier Raymond:

— Jeg orker ikke tenke på det hele tiden, smeller det så smeller det.

Litt etter er det avreise til den usbekiske landsbyen Kasaba Quala for å gå patrulje og ha et møte med landsbylederen, en såkalt «jura» eller rådslag. Den eldste er bortreist på handletur i dag, men mullaen Mohammad Youssouf sier til ISAF-soldatene at Taliban ofte passerer gjennom landsbyen og krever mat og vann. Mullaen sier at de ikke har makt til å nekte dem dette. I tolkens oversettelse gir mullaen beskjed om at han ønsker at de norske soldatene skal «tilintetgjøre fienden».

I disse landsbyene, hvor de færreste kan lese, deler soldatene ut ISAF-aviser med NATO-propaganda. I disse er det en verden som soldatene og befolkningen ser lite av. Velkledde, smilende barn, nybygde fabrikker, idrettshelter på flotte idrettsarenaer. Her oppe er ISAF en sjelden gjest, men budskapet er klart: landsbybefolkningen må velge om det er Taliban eller ISAF de vil ha sikkerhetsbeskyttelse og hjelp av.

Lagfører Raymond har bilde av konen og gutten sin i hjelmen. - Jeg er glad jeg bare er på besøk her i dette landet, de lever kummerlig, sier han.

Han gleder seg til å komme hjem til sommeren:

— Guttungen har lært seg å prate mens jeg har vært her.