— Aïna er det mest kjente mediesenteret i Kabul og har et veldig godt rykte. Det skjer mye kreativt der, jeg har selv besøkt senteret, sier Elisabeth Eide, seniorforsker ved Culcom, Universitetet i Oslo.

Lokale tar risikoen

Hun deler Rezas inntrykk av at krigen i Afghanistan primært har vært dekket av hvite menn mellom 30 og 45 år.

— Men sikkerhetssituasjonen i det siste har gjort det mer og mer vanlig å bruke lokale reportere/stringere på de farligste oppdragene. Det er nok fortsatt primært menn som dekker krigen, men du kan stryke det med fargen, sier Eide, som også underviser i journalistikk og selv har vært reporter i Afghanistan en rekke ganger.

Hun vil nødig generalisere mediedekningen i forhold til kjønn, men har selv erfart at i kjønnsdelte samfunn som Afghanistan, er det lettere for kvinnelige journalister å få innpass i kvinnemiljøer. Med flertall av mannlige krigsreportere kommer det sivile perspektivet noen ganger lite frem, til tross for at 80-90 prosent av ofrene er sivile.

Rammes av sensur

Men det største problemet i Afghanistan nå er sensur, mener Eide.

— Afghanske journalister er mer utsatt for sensur enn de som kommer utenfra. De lokale journalistene blir bedt om å droppe ordet «krigsherre» og får ikke intervjue Taliban. Det blir påfallende når regjeringen selv skal forhandle med Taliban. De mange forbudene medfører en stadig mer utbredt selvsensur.

— Hva synes du om den norske Afghanistan-dekningen?

— Den prekære sikkerhetssituasjonen gjør det stadig vanskeligere å opprettholde en uavhengig journalistikk. Mange utenlandske reportere presses nå til å bli «embedded» - innrullert med de militære styrkene. Eller de følger en minister på tur. Ingen norske medier holder seg med fast Afghanistan-korrespondent, sier Elisabeth Eide.