Situasjonen i Liberia tilspisser seg. De siste kampene skal ha krevd om lag 1000 menneskeliv i hovedstaden Monrovia. Landet er på randen av en humanitær katastrofe, men på grunn av de pågående kampene er det umulig for de internasjonale organisasjonene å få sendt inn tilstrekkelig nødhjelp.

For Henry Collins, Christian Pawa, Surlivan Pawa og Danlette Pawa er det tøft å sitte i Norge og se hjemlandet bli lagt i ruiner.

— Når vi ser nyheter fra Liberia på TV, bringes det vi selv har vært igjennom tilbake. Vi kan se det for oss. Det er ille, vi plages i søvne med vonde drømmer, sier Henry Collins.

— Det er forferdelig å sitte her og tenke på at vi fortsatt har venner som er igjen der nede. Krigen spredte oss, og jeg aner ikke hva som har skjedd med dem, sier Christian Pawa.

Slektninger igjen hjemme

I februar i år bosatte en gruppe på tolv liberiske flyktninger seg i Austrheim i Nordhordland. Flyktningene har funnet seg godt til rette i bygda: Ungene går på skole, og de voksne går på norskkurs to ganger i uka, i tillegg til at flere av mennene jobber ved siden av.

— Men ungene lærer nynorsk på skolen, mens vi lærer bokmål. Vi krangler hele tiden om hva som er riktig norsk, ler Danlette.

Før de kom til Norge hadde de bodd i Liberias naboland Guinea i mer enn ti år.

— Da hjembyen vår ble angrepet i 1992, flyktet vi over grensen til Guinea. Men de siste årene har det ikke vært trygt der heller. Rebellene kommer over grensen, og angriper byene der også, sier Christian.

Alle de tolv flyktningene kjenner hverandre fra før, og flere av dem er i slekt. Men det er flere familiemedlemmer som er igjen i Afrika. Kona til Henry er i Guinea, og de tre barna hans er i Ghana. Danlette har sønnene Christian og Surlivan i Norge, men to av brødrene deres er fortsatt igjen i Guinea. Faren deres, Danlettes ektemann, har de ikke møtt på over fem år.

— Han dro tilbake til Liberia etter at Charles Taylor ble valgt til president i 1997. Siden har vi ikke hørt fra ham. Vi vet ikke om han er i live, sier Danlette.

— Vi er blitt veldig godt mottatt i Norge, og er takknemlige for det. Men vi er ikke fornøyde med tilværelsen likevel. Så lenge våre kjære ikke er her sammen med oss, er hjertene våre fortsatt i Afrika. Jeg håper norske myndigheter kan hjelpe oss med å få dem hit, sier Henry.

Ranet og mishandlet

Ingen av partene i Liberia-konflikten, verken opprørerne eller militsen til president Charles Taylor, skåner sivilbefolkningen. De fleste av Liberias plagede innbyggere støtter ikke noen av partene.

— Da landsbyen min ble angrepet, var det rebellene i LURD som kom. Jeg hadde søkt tilflukt på skolen i byen, og trodde jeg var trygg der. Men det kom en gruppe barnesoldater inn, de yngste var ikke mer enn ti år gamle. De ranet oss, slo oss og torturerte oss, sier Henry Collins, og viser frem ryggen sin.

Merkene etter slag er fortsatt synlige. Også Christian, Surlivan og Danlette Pawa har vært utsatt for mishandling.

— Opprørerne og regjeringen kjemper om makten. Det eneste folket ønsker er fred, sier Danlette.

- Ingen fred uten USA

USAs rolle i Liberia er omdiskutert. Landet ble grunnlagt av frigitte slaver på 1800-tallet, og båndene mellom USA og Liberia har vært sterke. Innbyggerne ønsker at USA skal delta i en fredsbevarende styrke, men supermakten har så langt vært avventende. I sin fortvilelse stablet liberiere denne uken lik utenfor den amerikanske ambassaden i hovedstaden Monrovia.

– USA må ta en del av ansvaret for at situasjonen er blitt så ille i Liberia vårt. Landet er knyttet til oss. De kunne ha satt inn tropper for lenge siden, og forhindret at krigen ble så ille, sier Christian.

Han har ingen tro på at det kan bli fred i Liberia før det internasjonale samfunn griper inn.

– Det er vel og bra at de andre landene i Vest-Afrika sender styrker, men de blir ikke oppfattet som nøytrale. Landet vårt er ødelagt. Hvis det ikke settes inn en internasjonal styrke, kommer kampene til å fortsette.

<b>TUNGT:</b> Henry Collins og Danlette, Christian og Surlivan Pawa synes det er tøft å se nyheter fra hjemlandet Liberia på TV.<br/> (FOTO: KNUT EGIL WANG)