«L’etat, c’est moi» — staten det er meg, sa angivelig Ludvig den 14., Frankrikes konge drøyt hundre år før den franske revolusjonen. Hans samtidige, den politiske filosofen Montesquieu, advarte ikke uten grunn om at rike land hadde en naturlig tendens til å bli dominert av despoter. Forskjeller i synet på statens rolle, ikke minst i økonomien, har også i moderne tid definert det politiske landskapet, gjerne langs en høyre-venstreakse. Men i går ble det avviklet to arrangementer i Oslo som viser at utviklingen er i ferd med å ta et skritt videre i vår hjemlige andedam.

Samling om staten

På et frokostseminar i regi av den konservative tankesmien Civita gikk et tverrpolitisk og til dels tverrfaglig panel inn for et fortsatt sterkt statlig eierskap i norsk næringsliv.

Noen timer senere la så Høyre frem sitt utkast til partiprogram på en pressekonferanse. Ifølge programutkastet vil Høyre fortsatt redusere det samlede statlige eierskapet. Men hva det betyr i praksis, overlates til fantasien. Ikke en bedrift er nevnt.

Det er påfallende når staten eier mer enn i andre land, inkludert over en tredjedel av aksjene på Oslo Børs. Da er det like interessant at programutkastet slår fast at statlig eierskap kan begrunnes ut fra særlige nasjonale hensyn, bare det utøves forutsigbart og profesjonelt.

I sum tyder dette på at Høyre vil godta at staten skal fortsette som tung og dominerende eier av våre største bedrifter, som Statoil, Telenor og DNB - som i dag. I så fall er partiet i takt med en stadig bredere samforstand i Norge om statlig eierskap.

Feilene vi lærte av.

Bakteppet for frokostmøtet hos Civita var historikeren Einar Lies nye bok Norsk økonomisk politikk etter 1905 .

Lie pekte på at vi i Norge alltid har hatt pragmatisk syn på organiseringen av økonomien. Riktignok var vi gjennom en periode etter den annen verdenskrig hvor statlig industrireising ble en kampsak for Arbeiderpartiet. Men økende underskudd i statseide bedrifter på 1970- og 80-tallet bidro til redusert tro på staten som bedriftseier. Til slutt kom en bølge av omstillinger og nedleggelser.

Tidligere direktør for Finanstilsynet, Bjørn Skogstad Aamo, supplerte Lie. Skogstad Aamo, som har vært en del av norsk politikk og administrasjon siden han ble statssekretær i Finansdepartementet i 1973, kom med nokså åpenhjertig kritikk av hva hans parti, Arbeiderpartiet, gjorde på 1970-tallet.

På første halvdel av 1980-tallet sviktet også kontrollen med pengebruken på statsbudsjettet. Og den borgerlige regjeringen fortsatte lavrentepolitikken, selv om reguleringen av omfanget av utlånene fra bankene ble avviklet. Eivind Reiten, også han med en fortid som statssekretær i Finansdepartementet før han ble statsråd og senere Hydro-direktør, navnga sin egen partileder Johan J. Jakobsen og Kristelig Folkepartis Kjell Magne Bondevik som politikere som her demonstrerte at de trengte voksenopplæring.

Slik malte det samstemte panelet hos Civita i virkeligheten frem et bilde av en slags uformell allianse mellom de skarpeste og mektigste på tvers av norske politiske partier, understøttet av embetsverket i Finansdepartementet. Politikken ble fra slutten av 1980-tallet mer rasjonell, forutsigbar — temmelig uavhengig av skiftende regjeringer.

Tilfeldigheter og plan

Når staten likevel er forblitt en så stor bedriftseier, er det ifølge Lie fordi en rekke bedrifter dumpet i fanget på staten gjennom tilfeldigheter. Det gjaldt tyske aksjer i Hydro etter krigen og bankaksjer under krisen på 1990-tallet. Da ble også det statlige Televerket omskapt til bedriften Telenor.

Men underveis er det skjedd en annen viktig endring. Rammene for statlig styring ble klarere og snevrere - blant annet gjennom børsnotering av tidligere helt statseide storbedrifter som Statoil, Telenor og Hydro.

Vi har fått nye kjøreregler. Det er et nært slektskap mellom handlingsregelen for bruken av oljepenger, skrankene som EØS-avtalen setter og de nye prinsippene for statlig eierskap.

Det utviklet seg en uformell allianse mellom de skarpeste og mektigste på tvers av norske politiske partier, understøttet av embetsverket i Finansmarkedet.

«Å binde seg til masten», slik Odyssevs gjorde for å motstå sirenes sang, er blitt den nye oppskriften for å ta bort fristelsen til å gjøre feiltrinn, som det ble sagt på Civitas frokostmøte.

Ingen liker disse endringene bedre enn lederne i de statlige bedriftene. Reiten sa i går at næringsministrene har snudd den svenske Wallenberg-familiens ordtak om å virke, men ikke synes, på hodet. Å synes, men ikke virke, er den nye ledetråden. Selv professor Lie sier at han ikke vet hva næringsminister Trond Giske vil.

Statens rikdom.

Staten er stor, men mer passiv enn tidligere. En slik statlig eier er lettere å akseptere også for Høyre, i hvert fall hvis partiet får gjennomslag for lavere formuesskatt for private bedriftseiere.

Men det er et moment til. Hvis staten skulle selge seg ned i en bedrift, må pengene plasseres et annet sted hvis oljepengebruken over statsbudsjettet ikke skal økes. Staten er nesten aktuarisk tvunget til å beholde eierposter på dagens nivå.

Som historieprofessor Einar Lie sa det i går: Idealene fra den franske revolusjonen om likhet, frihet og brorskap må i Norges tilfelle omskrives slik: «Likhet, rikdom og statlig eierskap».