ORD forvirrer ofte. Som når vi journalister skriver at gjelden i et land går opp eller ned. Det vi mener egentlig mener er at gjeldsbyrden — gjelden sett i forhold til landets inntekter eller bruttonasjonalproduktet (BNP) - går opp eller ned.

Det er det som teller.

Det kan være like ille at BNP skrumper som at gjelden regnet i kroner eller euro øker. Begge deler får gjeldsbyrden til å øke.

Gresk tragedie

I Hellas skjer begge delene samtidig. BNP har sunket seks år på rad. Det er ikke minst derfor at gjeldsbyrden i Hellas nå er så mye høyere enn da eurokrisen startet for tre år siden.

Ja, også i de fleste andre europeiske land har statsgjelden regnet som andel av BNP steget. Tross tidels betydelige budsjettkutt.

Man kan lett komme inn i ond sirkel. Høy gjeld tvinger frem kutt som gir økende arbeidsledighet og lav vekst som igjen gjør at gjeldsbyrden øker ytterligere. Særlig hvis mange land strammer inn på budsjettet samtidig.

Det glade budskap

Heldigvis kan resonnementet snus på hodet.

Gjeldsbyrden kan gå ned uten at et land betaler ned på gjelden. Det krever at det er vekst i økonomien, helst høyere enn renten på lånene.

Og historieboken forteller at det er akkurat slik det skjer. Statsgjelden regnet i kroner eller euro eller dollar går praktisk talt aldri ned. Men enkelte land har vokst seg ut av et gjeldsproblem like stort som mange europeiske land opplever nå.

Men det krevende.

USA kom ut av den annen verdenskrig med svært høy gjeld, men opplevde deretter en eventyrlig vekstperiode, kombinert med et par runder med overraskende inflasjon og en lang periode med kunstig lave, regulerte renter. Gjeldsbyrden - forholdet mellom gjeld og BNP - gikk ned fra 120 prosent av BNP i 1945 til vel 50 prosent 15 år senere. Det er antagelig verdensrekord i gjeldsreduksjon.

Annen plass på «adelskalenderen» har, ifølge en ny studie fra IMF, Canada. Canada fikk i løpet av et tiår, fra 1995, gjeldsbyrden ned fra vel 100 prosent av BNP til snaut 70 prosent av BNP. Også i dette tilfellet var veksten ganske god.

Grekere har ikke flaks

Disse eksemplene forteller indirekte at EUs forestilling om Hellas på egen hånd skal greie å redusere sin gjeld fra 170 prosent av BNP i dag (via 190 prosent i 2014) til 120 prosent i løpet av et tiår er urealistisk. Og fortsatt ville gjelden neppe være til å leve med.

Det hele ligner mer på en drøm, et selvbedrag. Det er forsøk på å holde motet oppe både i Hellas og andre EU-land.

Men under finansministermøtet i Brussel natt til i går satte IMF tilsynelatende foten ned. Hvis ikke EU ettergir lån til Hellas, kan ikke den greske gjelden komme ned på et bærekraftig nivå.

Sluttspillet

En gjeldsnedskriving vil være politisk dynamitt i flere nordeuropeiske land, ikke minst Tyskland som har valg neste høst.

Derfor gikk Tyskland utover gårsdagen offentlig ut med andre forslag for å gjøre gjelden mer håndterlig, som å senke renten på EUs lån til Hellas. Men det er egentlig bare et forsøk på å kamuflere hvor ille det står til, et slags utsettelsesforslag.

I Hellas vil det til slutt ende med gjeldsforhandlinger eller ukontrollert konkurs.