Universitetene har vært hjørnestener i Europas utvikling siden de første universitetene ble grunnlagt for snart tusen år siden. Få andre institusjoner har vist seg så livskraftige. Universitetene overlevde de store endringene i samfunnsstrukturen som skjedde da bystater og føderasjoner ble avløst av nasjonalstater og har så langt beholdt sin vitalitet inn i det store europeiske eksperiment som heter EU.

Men hva skjer nå, i kjølvannet av finanskrisen? Ser vi et angrep på selve universitetsideen?

Dypt rotfestet

Universitetene har vært båret oppe av en idé – eller et sett av ideer. Disse ideene er dypt rotfestet i europeisk kultur. De har vokst frem, blitt testet og har spredt seg i forskjellig form over land og kontinenter. Universitetenes idé— og verdisett danner grunnloven i det internasjonale akademiske samfunn vi alle tar som en selvfølge i dag.

Et samfunn som kun ser på den kortsiktige økonomiske gevinsten av universitetene, er dømt til å bli et fattigere samfunn.

Et knippe personer står frem som målbærere for de ideene som dagens universiteter bygger på. En av disse er Wilhelm von Humboldt som argumenterte for forskningsbasert utdanning. En annen er John Dewey som understreket at kunnskap måtte integreres i kandidatenes liv som medborgere og medmennesker. En tredje er John Henry Newman som gjennom sine forelesninger overbeviste generasjoner om at universitetets mest fornemme oppgave var «cultivation of mind». Universitetene skulle dyrke frem «the intellect ... properly trained and formed to have a connected view or grasp of things». Via sine skrifter samlet i The Idea of a University fortsetter Newman å inspirere – mer enn hundre år etter sin død. Dagens dannelsesdebatt ville ikke ha vært den samme uten ham.

Styrke EUs bunnlinje

Newmans, Deweys og Humboldts ideer kan nå stå for fall. EU-kommisjonen har nylig utformet et dokument med den besnærende tittelen «Supporting growth and jobs – An agenda for the modernization of Europe’s higher education systems». I dette dokumentet tvinges universitetene inn i et interkontinentalt konkurranseperspektiv: Javisst – sier kommisjonen – bør det investeres mer i universitetene, men forventningene dreier seg utelukkende om at universitetene skal styrke EUs bunnlinje. Dokumentet er renset for referanser til humaniora og til universitetenes ansvar for den demokratiske beredskap. Newman og Dewey kan ikke skimtes hverken på eller mellom linjene. Det er vekst og konkurransekraft som teller.

Mer kostnadseffektivt i USA

Samtidig snakkes det i USA om at man må gjøre høyere utdanning mer kostnadseffektiv ved å frikoble utdanning fra forskning og ved å øke forholdstallet mellom studenter og lærere på universitetene. Humboldt står maktesløs tilbake i historiens dis. Og den amerikanske filosofen Martha Nussbaum advarer mot uthulingen av universitetsideen i sitt kampskrift «Not for profit: Why democracies need the humanities».

Kortsiktig nytteperspektiv

Her hjemme har vi heldigvis sluppet de kuttene som har rammet universitetene og høyere utdanning i så mange andre nasjoner. Men vi har ikke styrt klar av de kreftene som ganske ensidig ser universitetene i et kortsiktig nytteperspektiv. Fagerbergutvalget – et ektefødt barn av gjeldende forskningsmelding Klima for forskning – ble nedsatt for å utrede de samfunnsøkonomiske resultatene av forskningen i Norge.

Oppgaven lot seg ikke løse, fordi forskning griper så dypt inn i samfunnsutviklingen og med så lang tidshorisont at dens effekt vanskelig kan måles. Men troen på at alt som teller kan telles henger ved når regjeringen i siste trontale understreker at den fortsatt vil «rette oppmerksomhet mot resultatene av forskningsinnsatsen». Dette er legitimt, men skjevt blir det når disse ordene er talens eneste referanse til forskning.

Grunnlag for den nye økonomien

Selvsagt skal universitetene bidra til å legge grunnlaget for den nye økonomien – i Europa så vel som i Norge. Dette er viktig. Men universitetenes oppgave og idé strekker seg så mye lengre. Et samfunn som kun ser på den kortsiktige økonomiske gevinsten av universitetene, er dømt til å bli et fattigere samfunn.

I en krisetid for Europa er det viktig å holde fast ved at et universitet ikke bare skal overlevere kunnskap fra en generasjon til den neste. Universitetet skal være kulturbærer og være den sentrale institusjonen for kritisk refleksjon og utvikling av ny kunnskap, gjerne på tvers av disiplingrensene. Kritisk betyr her å være oppriktig søkende og undersøkende i motsetning til å videreformidle gamle dogmer og teorier.

Den som skal utdanne og undervise studentene ved et universitet, har som en av sine viktigste oppgaver å legge til rette for at studentene utvikler en slik kritisk og søkende innstilling. Her ser vi sammenhengen mellom demokratiske verdier og rollen et universitet skal spille. Universitetet skal utfordre politiske, etiske, estetiske og religiøse synspunkter. Det er dette som driver et demokrati fremover. Det er dette som er en vesentlig del av universitetets idé.

Evne til refleksjon

I en finanskrise blir fristelsen stor til å etterspørre spesifikk bransjekunnskap mer enn brede allmennkunnskaper og evne til refleksjon og kritisk tenkning. Vår egen arbeidsgiverundersøkelse viser at de sistnevnte egenskapene verdsettes høyt hos våre kandidater. «Hire for attitudes, train for skills» er en innstilling som passer godt med universitetenes grunntanke og med den strategien vi har utviklet for vårt eget universitet. I en slik strategi har tverrfaglighet, humaniora og samfunnsvitenskap en selvfølgelig plass.

Tilbake til kardinal John Henry Newman. Han ble nylig saligkåret som et trinn på veien mot helgenstatus. Hans sikre vei mot kanonisering er begrunnet i de medisinske miraklene han angivelig var ansvarlig for – ikke i hans engasjement for universitetsideen. I forbindelse med hans saligkåring ble det besluttet at hans levninger skulle flyttes til minnekirken ved Birmingham Oratory, som Newman grunnla i 1848. Merkelig nok ble ingen levninger funnet i hans grav. La oss håpe at hans ideer viser seg mer bestandige.