Les også:

Søndag skrev Aftenposten at norsk landbrukspolitikk gir dyre norske råvarer, og at dette er med på å øke prisnivået på alle norske dagligvarer. Norske forbrukere er av den grunn vant med et høyt prisnivå, slik at kjeder og leverandører kan øke priser på andre varer uten å miste kundene.

Ingen av matkjedene nekter for at det kan finnes en slik sammenheng. De legger imidlertid noe av skylden på leverandører av globale merkevarer, som de mener krever høyere priser i Norge enn i andre land.

Hvilke priser globale merkevareleverandører tar for sine varer i ulike land er forretningshemmeligheter, og Aftenposten har ikke tilgang til dette. Kjedene letter likevel litt på sløret når de sier at det er forskjeller i prisene på samme vare, avhengig av om den er solgt til norske, svenske eller danske butikker.

— En del av de internasjonale merkevarene koster mye, fordi leverandørene mener nordmenn er villige til å betale prisen. Leverandørene vil ikke gi oss lavere priser. De tar seg bedre betalt i Norge, sier kjøpmann Christian Lykke i Bunnpris.

Dette er en av Norges minste dagligvarekjeder, men får støtte for sitt syn fra både Rema 1000 og NorgesGruppen, som står bak kjeder som Kiwi, Meny, Spar og Ultra.

Sjampopenger

Lykke i Bunnpris trekker spesielt frem sjampo, som han mener koster veldig lite å produsere. Prisene går først og fremst til å dekke markedsføring og distribusjon. Dermed er det penger å tjene på sjampo og såpe, også for dagligvarekjedene.

— Såpe finansierer ganske mye av det du kjøper i butikken. Både kjeder og leverandører gjør gode penger på såpe, sier Lykke.

God fortjeneste på såpe gjør det mulig for norske dagligvarekjeder å sette ned prisene på andre varer i butikken, hvor konkurransen er hardere.

— Det er totalbildet som er viktig. Alle aktørene tenker slik som dette. Vi tar det vi kan, og gir der vi må gi for å være med i konkurransen, sier Lykke.

Logisk forskjell

NorgesGruppen holder kortene noe tettere til brystet, men er med på at enkelte leverandører setter prisene avhengig av hvilket land varen selges i.

— Leverandører av internasjonale merkevarer ser på kjøpekraften i det enkelte land når de setter sine priser. Det er ganske logisk at globale aktører har ulikt syn på de enkelte europeiske land, sier kommunikasjonsdirektør Per Roskifte i NorgesGruppen.

Men han legger til at det er stor forskjell fra leverandør til leverandør.

— Det vil være urettferdig å skjære alle over en kam.

NorgesGruppen har også Kiwi-butikker i Danmark.

— Vi opplever at prisene på enkelte varer er lavere i Danmark. Det kan ha noe med innkjøpsprisene å gjøre, sier Roskifte.

Drypper på kjedene

Rema-eier Ole Robert Reitan mener Rema 1000 må betale mer for varer til Rema i Norge enn i Danmark og Sverige. Han forteller at Rema 1000 også setter opp prisene på varer der det er mulig. Dette bruker han blant annet til å sette ned prisen på norske landbruksvarer.

— For eksempel har Colgate mye høyere pris til oss når vi selger tannpastean her i Norge enn vi betaler for å selge den i Danmark. Det er akkurat den samme tannpastaen, sa Reitan under et frokostmøte tidligere denne måneden.

Det er ikke bare leverandørenes priser som forklarer at varer i Norge generelt er dyre i butikken. Både kjeder og leverandører påpeker at Norge er et stort land med mange butikker, at det koster å få varene ut i butikkene og at både husleiekostnader og lønnskostnader i Norge er høyere enn i land vi sammenligner oss med.

— Det er også mange flere butikker i Norge, og det blir mindre omsetning i hver butikk, noe som også gir høyere priser, sier Bunnpris-eier Lykke.

Kjenner seg ikke igjen

Internasjonale leverandører Aftenposten har vært i kontakt med kjenner seg ikke igjen i påstanden om at de krever høyere priser i Norge enn i Sverige.

— Nei, ikke i det hele tatt, sier administrerende direktør Alexander Throne-Holst i Unilever Norge, som blant annet selger varemerket Knorr. Han mener prisforskjellene kommer av at vi skal ha en butikk i hver krok av Norge, og at dette koster mye.

— I andre land ville kjedene bedt kundene reise lenger for å komme seg til butikken, sier han.

Merkevarekonglomoratet Procter & Gamble, som blant annet eier merket Wella, ønsker ikke å kommentere om de opererer med forskjellige priser i Norge og Sverige.

— Det er butikkene som setter prisene ut til forbruker, ikke leverandørene. Utsalgsprisene må dere spørre kjedene om. Generelt kommenterer vi ikke avtaler vi har med våre kunder, av konkurransehensyn, sier PR Manager Hanna Jonasson Drotz i Procter & Gamble i Sverige via e-post.

Sjefen for Nestlé Norge, Robert Aderbauer, er ikke kjent med om prisene de tar er forskjellig fra Norge til Danmark eller Sverige.

— Det vet jeg ikke. Jeg har ansvar for Norge. Jeg vet ikke hvilke priser de har i Danmark, Sverige og Finland, sier Aderbauer.

Bondelaget: - Helt søkt kobling

På søndag hadde Aftenposten følgende sitat fra direktør Ole Christian Rygh i Statens landbruksforvaltning (SLF):

— Den norske landbrukspolitikken er med på å heve prisen på norske råvarer i Norge. Vi er med på det, sa Rygh.

Og han la til:

— Det gir også en mulighet for handelen til å ta høyere priser på varer det ikke er toll på. Kaffe og te er dyrere i Norge enn i Sverige.

Dette har leder Nils T. Bjørke i Norges Bondelag liten eller ingen forståelse for.

— Dette er en helt søkt kobling, og jeg tviler på at han har grunnlag for å mene at det er en sammenheng. At landbrukspolitikken gir høyere priser på landbruksvarer er ikke i seg selv noen grunn til at handelen skal øke prisene på andre varer. Det må i så fall bety at nordmenn ikke er særlig prisbevisste, sier Bjørke.