Det kjemper for å redde stumpene etter sin kjempesatsing i India. Midt oppe i denne krisen velger næringsminister Trond Giske å kaste selskapets styreleder Harald Norvik.

Indiske myndigheter vil merke seg Norviks avgang. Budskapet om at Telenor er et uskyldig offer for indisk rot, blir vanskeligere å selge.

Norvik sier at han har fått beskjed om at han ikke lenger har Giskes tillit, på grunn av striden omkring salget av TV2 i vinter. I den konflikten sto konsernsjef Jon Fredrik Baksaas skulder ved skulder med Norvik mot næringsministeren. Det vil være naturlig for en ny styreleder å legge til grunn at staten også ønsker en ny konsernsjef.

BAKSAAS VIL UANSETT nå være sterkt svekket som selskapets leder. Det var han personlig sammen med Norvik, og med Næringsdepartementets støtte, som drev gjennom India-satsingen tross sterk skepsis fra mange andre aksjonærer. Nå er Norvik på vei ut. For en ny styreleder vil det være nærliggende å markere at konsernsjefen må ta et personlig ansvar for fadesen.

Også av den grunn henger Baksaas' fremtid som konsernsjef nå i en tynn, tynn tråd. Uroen i selskapet vil ikke gå over med det første.

HARALD NORVIKS SKJEBNE ble beseglet av at han ikke tok nok hensyn til Giskes "signaler" om at Telenor burde blokkere salget av TV2 til utlandet. På toppen kritiserte han Giske offentlig på en dramatisk pressekonferanse.

Det sier seg selv at en styreleder som går i nærkamp med sin hovedeier, må være forberedt på en kort karrière. Men det kan ikke være tvil om at Giske har opptrådt på tvers av de prinsipper som er fastlagt for styringen av kommersielle selskaper hvor staten er medeier.

Giskes utlegning av regelverket tyder på dårlig leseferdighet eller frekkhet. Regjeringen har i meldingen til Stortinget eksplisitt slått fast at "kjøp og salg eller opprettelse og nedleggelse av virksomheter innenlands og utenlands forutsettes således gjort på forretningsmessig basis."

En aksjonær som eier over 50 prosent, kan heller ikke late som et systematisk påtrykk overfor Telenor-ledelsen i en konkret sak er å jevnføre med at mindre aksjonærer gir uttrykk for synspunkter overfor selskapets ledelse. Hovedeieren kan ikke og skal ikke overses. Men nettopp derfor må forsøket på å påvirke konkrete beslutninger skje i åpenhet, gjennom selskapets organer.

Men Giske slipper unna. Han ser ut til å ha vunnet en politisk seier over statsminister Jens Stoltenberg og økt rommet for politisk aktivisme. Samtidig har han skapt uklarhet om statlig eierstyring, både når det gjelder form og innhold.

Det er beklagelig og kan bli kostbart når staten er hovedeier i Norges største selskaper.