«Hvorfor kom du til Norge?» blir jeg stadig spurt når jeg møter en nordmann for første gang. Et spørsmål det er litt kjedelig å svare på i lengden, men som er et naturlig valg når man innleder en samtale med noen man oppdager ikke er norsk.

Men spørsmålet er alltid fulgt av en forvirret, uforstående pannerynking. Underforstått: «Hvorfor i all verden kom du til Norge — er du gal eller simpelthen bare dum?»

Likedan er det når jeg er i England og sier at jeg har flyttet til Norge. «Hvorfor i all verden flyttet du til Norge?» spør folk. Da jeg flyttet til Argentina og Japan, fikk jeg aldri det spørsmålet. «Wow! Hva driver du med der borte?» spurte de da - med antydning til misunnelse. Ingen viser det minste tegn til misunnelse når jeg sier at jeg bor i Norge.

Nå kan nordmenns forvirring skyldes falsk beskjedenhet, eller britene kan utvise en arroganse som ikke er berettiget. Men jeg tror at en stor del av forklaringen er ren og skjær uvitenhet på begge sider om levekårene i Norge sammenlignet med England.

For resten av verden er Norge bare et kaldt og dyrt land med et underlig hat til hvalen, og i en viss utstrekning tror nordmenn det selv. I denne artikkelen vil jeg forsøke å avlive noen av mytene som gjør at disse misforståelsene får råde grunnen.

Myte nr. 1: Norge er et iskaldt, mørkt land, der alle er så ulykkelige at de bruker mesteparten av tiden sin til å pønske ut i stillhet hvordan de skal begå selvmord - ofte med stor suksess.

Jeg har hørt både nordmenn og briter fremstille myten om selvmordsstatistikken som et faktum. Sannheten er at den opprinnelig bygger på amerikansk propaganda rettet mot «sosialiststaten Sverige» i 1960, da president Dwight Eisenhower holdt en tale om hvorfor USA ikke burde utvikle en velferdsstat. Resonnementet var at USA ville ende opp som Sverige, der antall selvmord hadde steget dramatisk som følge av en sosialistisk tankegang og statistisk plassert landet på annenplass i verden.

I begynnelsen reagerte Norge med munterhet - på sine naboers bekostning. Men over tid ble denne propagandaen en akseptert sannhet. Og siden store deler av verden tror at Norge er et fylke i Sverige, ble myten om Sveriges høye selvmordsstatistikk også til et norsk fenomen. Mens tilfellet er at Norge i dag befinner seg på 34. plass - hele 13 plasser etter solfylte, utopiske Frankrike. Med franskmennenes vin, mat og utrolige følelse av overlegenhet rimer ikke dette hvis man kjøper teorien om at vær og tungsinn påvirker selvmordsstatistikken. Norge figurerer faktisk på 3. plass i verden når det gjelder befolkningens opplevelse av lykke.

Myte nr. 2: Nordmenn er «kalde».

Før jeg kom til Norge, bodde jeg i fem år på tre forskjellige kontinenter og var engelsklærer for hundrevis av mennesker fra fem verdensdeler. Jeg erfarte at det særlig var mennesker fra latinamerikanske land som hevdet at nordmenn er kalde. Det mener jeg rett og slett bunner i sosiale konvensjoner. I land der mennesker hilser på hverandre med kyss på kinnet, oppfattes det som en uvennlig gest å la være. Dette er imidlertid bare en overfladisk, sosial formalitet. Det er ikke et ekte uttrykk for en persons vennlighet, eller enda viktigere - hvor sannsynlig det er at vedkommende vil bli din gode venn.

Det er vanskelig å få gode venner uansett hvilket land man reiser til for første gang. Og etter å ha bodd i Japan, Polen, Tsjekkia, Skottland og Argentina har jeg bedre dekning enn de fleste for å hevde at nordmenn generelt hverken er vennligere eller mindre vennlige enn folk andre steder i verden.

Myte nr. 3: Det er så dyrt!

Man får inntrykk av at når nordmenn ferierer andre steder i verden og oppdager at det er billigere der, tror de det inngår i en verdensomspennende konspirasjon mot dem, som Russland muligens står bak. Det er selvfølgelig ikke tilfelle. Kostnader gir bare mening når de måles mot inntekt. Norges bruttonasjonalprodukt (BNP) er det tredje største i verden og nesten det dobbelte av Storbritannias BNP. Det ville ikke spilt noen rolle hvis det var ujevnt fordelt, men ifølge Verdensbanken er Norge rangert som nummer fem på listen over land i verden som er tilhengere av sosial likhet.

En god målestokk for hvor dyrt det er å leve i et land, er for eksempel maten. I Norge går bare 11 prosent av husholdningsbudsjettet til mat. I Europa er det bare danskene som bruker mindre penger på mat. Det betyr at alle som har en jobb, faglært eller ikke, kan leve ganske bra. Jeg jobber deltid som oppvasker og tjener nesten det tredobbelte av det man ville fått betalt for en lignende jobb i Storbritannia.

For studenter gir forskjellen enda større utslag. Dagens bachelorstudent i England må punge ut med ca. 82 000 kroner pr. år bare i skolepenger for å gå på universitetet. I Norge betaler studentene 350 kroner og kan studere på engelsk. Jeg vet ikke om noe annet land i verden som tilbyr utlendinger utdannelse av så høy kvalitet på et fremmedspråk. Hvis Norge hadde markedsført seg selv bedre, kunne de suget til seg de beste og skarpeste studentene fra Storbritannia og USA, forbedret de norske universitetenes rykte og tvunget Storbritannia og USA til å revurdere sin utdanningspolitikk til beste for hele befolkningen.

Slik sett er Norge dyrt bare for turister. Mens norske turister opplever at det er billigere alle andre steder, synes resten av verden at Norge opererer med ublu priser. Det holder turistene på avstand. Man kan tenke at man ønsker turister. Men gjør man seg billige for turister, vil andre land bruke deg som horehus og fyllebule. Spør et hvilket som helst østeuropeisk land hva det mener om turisme, og man vil forstå.

Turister beveger seg dessuten utrolig sakte, så sakte at man i London faktisk prøvde å innføre et eget «turistfelt» langs Oxford Street slik at innbyggerne kunne unngå hordene av japanere og italienere som daffet rundt.

Pussig nok har Norge ganske mange turister til tross for det høye prisnivået, men gjør noe så genuint som å sette dem om bord i båter og sende dem ut for å se på fjordene.

Det er ingen merkelig avgjørelse å flytte fra England til Norge, tvert imot er det kanskje et av de mest logiske valg i verden. Hvis resten av verden visste hvordan Norge er i virkeligheten, ville folk innse at spørsmålet heller burde lyde slik: «Hvorfor flytter ikke alle til Norge?»

Oversatt av Unni Wenche Grønvold