SENTERPARTIET var tidlig ute med å oppsummere stortingsåret i lokalvalgåret. Håpet var å skaffe seg litt ekstra oppmerksomhet. Og budskapet var nettopp vektleggingen av at det er kommune— og fylkestingsvalg i år.

Det var påfallende, men ikke overraskende, at partileder Liv Signe Navarsete, gang på gang understreket hvor liten rikspolitisk betydning hun mener høstens lokalvalg har.

Hestehandel.

For når det stunder mot lokalvalg, og ordførerposisjonene i dusinvis av småkommuner og en håndfull større står på spill, har Sp god tradisjon for å frikoble seg mest mulig fra rikspolitikken. Da er strategien den samme om partiet sitter i regjering eller ikke.

I motsetning til regjeringspartnerne, Arbeiderpartiet og SV, er Sp ikke opptatt av å definere hovedmotstandere. I lokalvalgkamper utnevnes hverken Høyre eller Fremskrittspartiet til politiske fiender. For det er nok av kommuner, kanskje til og med fylker, der Høyre og Frp kan være minst like gode hestehandelspartnere for Sp som Ap eller SV.

I år kan Sp ha et ekstra behov for å snakke minst mulig om rikspolitikken. For det siste året har vært et av de tøffeste i partiets moderne historie. Slitasjen på partiledelsen ble stor på grunn av fusket med partiets valgkampbudsjett, som partileder Navarsete måtte ta det politiske ansvaret for selv om Økokrim ikke fant henne juridisk ansvarlig.

Navarsetes utskjelling av en sykehusaktivist i Nordfjord da partiet hadde tapte en avgjørende lokalsykehusrunde i Regjeringen, var et utslag av hennes uoppslitelige engasjement. Men utbruddet røpet sviktende politisk dømmekraft, og ble en belastning på lojaliteten mellom regjeringspartiene.

Foran lokalvalget håper Sp at velgerne har glemt de vonde sakene. Men Navarsete var i går påpasselig med å skryte av partimedlemmene landet rundt fordi de ikke sviktet i motgangens tid. Slikt må til når lokal mobilisering betyr alt for et godt valgresultat.

Landbruk og rovdyr.

Men også i Sp kan lojaliteten ha sine grenser. Partiet sliter med å overbevise sine egne om at det er nok gevinst å hente ut av at Sp sitter med landbruksministeren. Og rovdyrpolitikken er vanskelig fordi det ikke har vært mulig å trekke regjeringspartnerne nærmere Sps standpunkt i en sak som oppleves som en av de viktigste i mange kommuner der Sp tradisjonelt har stått sterkt.

Stortingsgruppens finanstalsmann og urokråke, Per Olaf Lundteigen, har nøret godt opp under misnøyen med Regjeringens landbrukspolitikk. Nå forsøker Navarsete å berge seg selv og partiet ved å hevde at hun er enig med Lundteigen i sak, men innser at det er begrenset hvilke resultater som kan oppnås med seks prosent av velgerne i ryggen.

Og det er vanskelig å motsi Navarsete når hun hevder at det neppe finnes noen annen aktuell regjeringskonstellasjon som kunne gitt bøndene bedre landbruksoppgjør de siste årene.

Rovdyrpolitikken snakker Sp-politikerne uvanlig lite om akkurat nå. Årsaken er åpenbar. De har fortsatt håp om å trekke forliksforhandlerne i Stortinget nærmere Sps standpunkt. Sp og Frp står utenfor det gamle forliket. Sp håper å bli med på det nye. Men så lenge saken ikke er avklart, sitter partiet mest mulig stille.

For valgkampen må legges opp etter resultatet. Blir Sp med på et forlik, må det forsvares med nebb og klør, samtidig som partiet, ifølge parlamentarisk leder Trygve Slagsvold Vedum fra rovdyrfylket Hedmark, skal stå fast på sine primærstandpunkter. Blir Sp stående utenfor, er det tut og kjør på egen politikk, koste hva det koste vil for rovdyrene.

Regjering.

I går var Navarsete omhyggelig med å understreke at Sp kommer til å fortsette i den rødgrønne regjeringen uavhengig av hvilket resultat partiet får ved lokalvalget. Det er all grunn til å tro henne på det punktet.

Sp har en tendens til å gjøre det bedre ved lokalvalg enn ved stortingsvalg. Risikoen for at partiet skal gjøre et dårlig valg er dermed mindre enn meningsmålingene før sommerferien kan tyde på. I så måte er SV langt mer utsatt.

Og Sp er et så pragmatisk parti at det skal mye til for at det ikke finner ut at det er mer å hente innenfor regjeringskontorene enn utenfor. Sp skryter av at det har nest lengst fartstid som regjeringsparti i Norge etter krigen.

Fire ganger har partiet gått ut av regjering uten at velgerne har krevd det. 1963 teller egentlig ikke. Lyng-regjeringen var et mellomspill. I 1971 og 1990 var det EF— og EU-saken som utløste avgangene. I begge tilfelle resulterte bruddene i betydelig valgfremgang.

I 2000 ga Sp sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre fra seg regjeringsmakten på gasskraftsaken. I 2001 gjorde partiet sitt dårligste valg siden Landmandsforbundets dager i 1918. Resultatet ble fire år i skyggenes dal. Det var et mareritt som bidro sterkt til å bringe Sp inn i den rødgrønne folden.