Bomben mot Regjeringskvartalet 22. juli var rettet mot hver og en av de mange hundre menneskene som hadde sin daglige arbeidsplass der: resepsjonistene, renholderne, kantinepersonalet – og ikke minst byråkratene.

I Store norske leksikon forklares ordet byråkrat slik: Tilhenger av byråkrati, funksjonær innenfor et byråkrati, særlig som representant for dets langsomme, usmidige og upersonlige behandling av den enkelte sak eller person. Langsom, altså. Usmidig. Upersonlig. Er byråkraten ute på byen og blir spurt hva hun driver med, svarer hun antagelig heller at hun er jurist eller jobber med trygdespørsmål.

Ikke flatterende bilde

Heller ikke økonomisk faglitteratur har tradisjonelt tegnet noe flatterende bilde av byråkraten. Byråkratenes innsats, og resultatene av innsatsen, kan vanskelig måles og kontrolleres. Dermed står de sjelden overfor klare økonomiske incentiver til å gjøre sitt beste. Økonomer har påpekt at byråkratene kan utnytte dette til egen fordel: De kan la være å anstrenge seg, og yter de en innsats, kan den være rettet mot byråkratens egne mål – som personlig vinning og maktmisbruk.

Kan byråkratiet bli mer effektivt ved å lære av næringslivet, bruke mer økonomiske incentiver, organisere seg mer som et marked? Muligens, men sammenligningen halter. For det første er det vanlig at også næringslivet organiserer seg i hierarkiske strukturer, som da ofte vil slite med lignende problemer som offentlig byråkrati.

Ineffektivt

For det andre er det, som påpekt av nobelprisvinneren Oliver Williamson, ikke tilfeldig hvilke oppgaver som håndteres av henholdsvis markeder og byråkratier. Markedet er effektivt der hvor markedsmekanismen passer. Men det finnes en mengde oppgaver der markedet er håpløst ineffektivt, eller ikke virker i det hele tatt – og som samfunnet likevel har ambisjoner om å løse. Markedet lager ikke systemer for pressestøtte. Det sikrer ikke eiendomsrett, ytringsfrihet eller likhet for loven. Forsikringsmarkeder kan muligens skaffe uføre— og arbeidsløshetstrygd, men neppe på noen særlig effektiv måte. Byråkratiet er der primært fordi det finnes oppgaver markedet fikser dårlig – og slike oppgaver er vanskeligere å organisere på en effektiv måte.

Den som tror byråkratiet bare driver med papirflytting og regelrytteri, har derfor gått glipp av noe viktig. Politikerne vedtar lover og regler, men det er byråkratene som sørger for at de virker. Det er byråkratene som har den daglige omsorgen for velferdsstat, rettssikkerhet og demokrati.

De siste årene har det vokst frem en ny økonomisk faglitteratur som setter spørsmålstegn ved bildet av offentlig ansatte som ineffektive kynikere.

Disse analysene åpner for at noen arbeidstagere – ikke nødvendigvis alle – har en indre arbeidsmotivasjon; at de for eksempel er genuint interessert i oppgavene sine, eller, som Kjell Arne Brekke og jeg antok i et forskningsarbeid fra 2010, motiveres av ønsket om å være til nytte for andre. Denne litteraturen tilsier at et byråkrati, til tross for manglende økonomiske incentiver, godt kan fungere effektivt.

Riktignok vil også kyniske unnasluntrere kunne bli tiltrukket av jobber der lønnen er fast lønn og innsatsen vanskelig kontrollerbar. En løsning på det er å la byråkratenes lønn ligge litt under markedslønn for personer med tilsvarende kompetanse – nok til at de motiverte finner jobben interessant, mens de umotiverte heller foretrekker markedet, der økonomiske incentiver vil sørge for innsats.

Produktivitet

Selv om innsats og produktivitet er vanskelig å måle i et byråkrati, vil nære kolleger ofte kunne vurdere hverandre. Sosiale tilbakemeldinger og ryktedannelse er også viktige incentivmekanismer.

Hvordan disse virker, vil avhenge av holdninger og adferd hos de andre i organisasjonen. I et byråkrati som er gjennomsyret av maktmisbruk, ineffektivitet og korrupsjon, vil selv den sterkeste indre motivasjon komme til kort. Byråkratier kan derfor komme inn i onde sirkler der det lønner seg å være kynisk fordi alle andre er det, og hvor ærlighet og lojalitet har trange kår. Rundt om i verden finnes det nok av eksempler på dette.

Det er imidlertid lite som skulle tilsi at det norske statsbyråkratiet befinner seg i noen slik ond sirkel – snarere tvert imot.

Kompetente og motiverte

Et samfunn som det norske kunne neppe fungert uten kompetente, motiverte byråkrater med høy personlig integritet.

I min tid som økonom har jeg møtt mange byråkrater fra mange departementer. Jeg har vært dirrende uenig med dem, har stønnet over slurv og dårlig arbeid, har rast over det jeg har oppfattet som motvilje og renkespill.

Men dette har vært unntakene. Først og fremst har jeg vært imponert: over faglig kompetanse, engasjement, arbeidsinnsats – og ikke minst over lojaliteten til den enhver tid valgte politiske ledelse.

Kjære alle dere byråkrater som fremdeles, etter 22. juli, går på jobb i departementskontorene hver morgen. Takk for jobben dere gjør. Takk for at dere fortsetter å gjøre den.