De nærmeste årene vil de store barnekullene fra 1950— og 60-årene ta for seg av sine pensjoner og etter hvert banke på døren til omsorgsboliger og sykehjem. De vokste opp i en tid som investerte i velferd. I dag ses velferdsstaten som en utgift , og de unge, lovende er blitt til en plagsom eldrebølge. Her er syv råd for en bærekraftig omsorg.

1. Ta demografien med fatning

Men hva så? Vi har en nær tilsvarende aldring bak oss uten å ha tatt større skade av det, og er politikken i utakt med folket, er det vel politikken som er feil? Skulle Norge ha vanskelig for å absorbere 25 prosent over 65 år om 30–40 år, hvordan skal da Tyskland, Italia og Japan klare sine 30–35 prosent? Det er i realiteten vanskelig å finne noe land som er bedre stilt enn nettopp Norge – gode tjenester, solid økonomi og moderat motvind (aldring) fremover. Det første rådet er derfor å ta demografien med fatning. Det er nok av andre ting å ta fatt i, som betyr mer og som vi har større innflytelse over.

2. Tro at det nytter

Behovet for omsorg vil nok øke selv om morgendagens gamle har bedre helse. Til gjengjeld har de kanskje høyere krav og forventninger? Vi kan moderere eller utsette behovene ved aktiv rehabilitering som i danske Fredericia, som tente begeistring i kommunalminister Liv Signe Navarsete (Sp) forleden. De har naturligvis rett: Forebyggelse og rehabilitering nytter, og troen på det nytter også. Alternativet er passivisering og oppbevaring. Ideen er riktignok ikke ny, men den må fornyes og ikke minst, den må praktiseres.

3. Alternativer til sykehjem

Omsorgspengene fordeles i dag nokså likt mellom sykehjem og hjemmetjenester, men denne likheten skjuler to helt forskjellige typer omsorg: Mens nær tre av fire kroner i eldreomsorgen går til sykehjem, går nær ni av ti kroner i yngreomsorgen til hjemmetjenester og boliger. Problemet i eldreomsorgen er likevel ikke primært sykehjemmene, selv om dekningen er lavere enn på lenge. Problemet er mangelen på alternativer. Flere omsorgsboliger har riktignok kompensert for færre sykehjem, men bare få kommuner har fylt boligene med innhold. Penger og brukere trekkes derfor mot det dyreste tilbudet, for det er lite å hente før man kommer dit. Det tredje rådet er å styrke alternativene og dermed utsette, ja, unngå langtidsopphold i institusjon.

4. Bygg allianser

Kommuner som prioriterer omsorgsboliger, hjemmetjenester og korttidsopphold i sykehjem er få, men når ut til mange. Denne modellen gir dessuten familien en rolle, for familien er da bokstavelig talt på hjemmebane. Trygghet for at det kommunale ansvaret ligger i bunnen kan også gjøre det lettere å mobilisere nærmiljøet slik Hagen-utvalget nylig har foreslått. Tilgang til fellesskap og naboer kan gi trygghet til å hjelpe seg selv og hverandre. Litt hjelp kan da gjøre stor forskjell. Fjerde råd er derfor å bygge allianser med familien og nærmiljøet.

5. Velferdsstatens primæransvar

Eldreomsorgen hviler først og fremst på familien og velferdsstaten, men fordelingen varierer. Velferdsstaten står sterkt i Norden, familien står temmelig aleine i mange andre land. Men familien kan vanskelig klare mer når balansen mellom yngre og eldre blir mindre gunstig og kvinner ikke lenger kan tas for gitt som familiens ulønnede tjener. I land der velferdsstaten står svakt og familien desto sterkere, er det vanskelig å kombinere familie og yrke. Det resulterer i lave yrkesrater og lav fertilitet, som svekker økonomien og forsterker aldringen. Femte råd er å ta disse realitetene på alvor.

6. Lytt til folkemeningen

Folk flest ser eldreomsorgen som et samfunnsansvar og foretrekker hjelp fra tjenester fremfor familieomsorg. Familien kan nok støttes med kontanter slik Kaasa-utvalget har foreslått. Det kan også gjøres lettere å kombinere omsorg og yrke, men risikoen er at kvinner blir tapere og at familien påføres plikter som hverken unge eller gamle ønsker. Flertallet prioriterer tjenester fremfor kontantstøtte og vil ha frigjøring fremfor anerkjennelse. Folkemeningen plasserer primæransvaret i velferdsstaten, og mer så jo eldre man blir. Kvinner gjør det mer enn menn, og økonomisk svaktstilte mer enn de som har mye. Det er også disse som har mest å tape om velferdsstaten forvitrer.

7. Sett pris på personalet

Hvem skal så gjøre jobben? Kan høyere lønn tiltrekke seg nye og få gamle til å stå lenger? Ligger løsningen i utlandet? Hva med et par års verneplikt – kanskje eneste måten å få menn med? Kan frivillige gjøre en forskjell? Kan vi håpe på et gjennombrudd i demensforskningen? Er teknologien et fremtidig hokus pokus, som dessuten kan gi økt verdiskapning? Det er lov å håpe, men familien og velferdsstaten må like fullt ta brorparten i overskuelig fremtid, og de to er avhengige av hverandre. Uten denne gjensidigheten risikerer vi at familien blir tvang mer enn samhold, og at velferdsstaten blir en stat uten velferd. Syvende råd er å investere i utdanning og lønn som kan få flere inn i yrket. Så må også familien legge godviljen til; hva har vi ellers en familie for?

Soria Moria?

Det tar 25–30 år å få frem en ny generasjon ansatte, i passe tid før Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Liv Signe Navarsete flytter inn i sin alderdoms Soria Moria. Der er nok grenser for hvor mye av verdiskapningen som kan brukes på omsorg, men vi er neppe der ennå. Omsorgen tar i dag ca. to prosent av nasjonalproduktet og antas å øke til fire i 2040, som virker overkommelig. Er det så mye annet som er bedre å bruke våre felles midler til? Skulle det knipe, kan vi kanskje også skrape et flak av den private velstanden?

En bærekraftig omsorg er ikke primært et spørsmål om å kunne, men om å ville.

Rapporten « Bærekraftig omsorg? Familien, velferdsstaten og aldringen av befolkningen» utgis av NOVA i dag.