afp000724151-Rm_VpMdr6N.jpg

       14052009191957-GxK2wuPzim.jpg
Økonomi

Synergiker'n

Mens hodene ruller i norsk presse, får den største mediesjefen av dem alle 6 millioner kroner i bonus. Da er det godt Rolv Erik Ryssdal har en plan for å redde avisene.

Klokken er ni en onsdagsmorgen i Apotekergata i Oslo. Den tidligere blårusspresidenten Rolv Erik Ryssdal (51) har tatt på seg blått slips og blå skjorte.51-åringen fra Ullern skal legge frem årets første resultater for mediekonsernet Schibsted. Igjen er det dystre nyheter fra deler av avis-Norge. Pengemaskinen Bergens Tidende trykket knapt kroner null i årets tre første måneder. Fædrelandsvennen, lillebroren i Kristiansand, taper penger.

Fallet i annonseinntektene denne våren har tatt selv de fremste medielederne på sengen. I redaksjon etter redaksjon får trofaste medarbeidere nå beskjed om å se seg om etter muligheter andre steder. Og verre skal det kanskje bli. Den finnes ingen redaktør i kongeriket som aner når bunnen er nådd for norske papiraviser. Leserne har vendt blikket til mobilskjermen – og annonsørene løper etter.

Og der står altså Norges kanskje mektigste mediesjef, litt hengslete og 1,92 meter høy, og har egentlig en fin sommer foran seg. Den nye hytta på barndomsparadiset Tromøya utenfor Arendal er straks ferdig, finansiert som den er av en lønn og en bonus som i fjor beløp seg til 11,5 millioner kroner, om man regner med pensjonen. Og snart skal favorittlaget Arsenal vinne FA-cupen over Hull.

Lønnsomhetskultur

Det er ganske nøyaktig fem år siden Schibsted-styret valgte Rolv Erik Ryssdal fremfor venn og kollega Birger Magnus i kampen om å bli sjef for selskapet som eier VG, Aftenposten, Finn og Aftonbladet, for å nevne bare noe.

Bildevisning

       afp000724151-Rm_VpMdr6N.jpg
afp000724151-Rm_VpMdr6N.jpg
Rolf Øhman

Da han ble utnevnt i 2009, trykket Aftenposten bilde av sin nye herre og eier, en alvorlig mann med blikket stivt festet på sine foldede never på bordet. Om noen skulle være i tvil om at det nå var slutt på moroa i norsk presse, sørget Ryssdal for å gi det inn med teskje.

— Vi må ha en tøffere lønnsomhetskultur inn i Schibsted, sa han.Det var ikke akkurat dét ordet redaktører og andre bladfyker hadde håpet på.

For økonomiske vansker har ikke akkurat vært mangelvare i mediebransjen det siste tiåret. Men 2009 var ingen hverdagskrise. Schibsted var lastet med gjeld, flaggskipet Aftenposten tapte penger og Ryssdals forgjenger Kjell Aamot hadde svidd av 500 millioner kroner på å lage Sesam, en søkemotor som skulle konkurrere med Google.

På toppen av det hele skulle ryddegutten Ryssdal få eierne til å hoste opp over en milliard kroner i ekstra aksjekapital for å ri stormen under finanskrisen av. Da måtte han vise disiplin og handlekraft. Schibsteds journalister fryktet det verste.

Pressemann inni dressen?

For blåskjorten i Apotekergata ligner ikke mye på en typisk journalist. Han høres ikke ut som en reporter heller. Av og til krydrer han Ullern-dialekten med engelske forretningsord, som ”execution” og ”agility”, som kanskje betyr noe sånt som gjennomføring og omstillingsevne. Konsernsjefen tror avisene fortsatt kan leve av å lage ”original, good content”.

Etter eget sigende er han ikke så god til å skrive, heller.

Men så viser det seg at han likevel har avisblod i årene. For noen ligger det nærmere å eie aviser, enn å skrive i dem.

Som i familien Stray Ryssdal, der Schibsted-sjefens morfar, høyesterettsadvokat Christian Stray, eide Agderposten i Arendal. Slik ble det til at den unge Rolv Erik på sine sommerferier på familiegården Sofienlund på Tromøya ble med morfar på jobb for å trekke inn sine første drag av trykksverte og journalistikkens verden.

Og slik var det at Ryssdal ville skrive hovedoppgave om medier, etter at han først hadde brutt med familietradisjonen og studert økonomi i stedet for jus. Det var slik han for første gang traff den daværende VG-sjefen Kjell Aamot, og det var gjennom ham at han fikk sin første mediejobb noen år senere, i 1991.

«Klin umulig»

Det ble et mageplask av en debut i mediebransjen. Oppdraget var å få konkurrentene Aftenposten og VG til å samarbeide. Det omtrent eneste Ryssdal fikk ut av den jobben, var tilnavnet Synergiker’n, mens Schibsted-eier Tinius Nagell-Erichsen konstaterte at det eneste de to avisene ville samarbeide om, var antenneanlegget på taket av Aftenposten.

— Det var en helt umulig oppgave. Klin umulig. De lå på hver sin side av Apotekergata, men det ble regnet som Oslos bredeste gate å krysse. Det oppdraget mitt ble ikke spesielt vellykket heller. Jeg var egentlig på vei ut av konsernet, sier Ryssdal om debuten.

Men om ikke VG og Aftenposten fant lysten til å samarbeide, sto det enda verre til blant de 17 familiemedlemmene som eide aksjene i Schibsted. Da de bestemte seg for å løse opp i floken, gjennom aksjesalg og børsnotering, måtte staben i konsernet styrkes. Dermed ble det fast jobb på Synergiker’n likevel.

Liker å stå på

Den haltende starten til tross, i 1994 var Ryssdal blitt konsernets finansdirektør – og i 1997 ble Schibsteds vidundergutt sendt til Sverige for å holde styr på økonomien i den nykjøpte avisen Aftonbladet. Så ble han sjef der, og i 2005 sjef i VG og vips, i 2009, hadde Rolv Erik Ryssdal blitt konsernsjef for mange tusen ansatte rundt om i verden, i en alder av 46 år.

Om det finnes en suksessoppskrift bak lynkarrièren?

— Jeg er en kar som liker å stå på.

I hjørnekontoret med et digert vindu med utsikt rett mot Slottet drikker konsernsjefen Farris. Aftenposten har nettopp spurt ham om hva han ville gjort om det ble litt mindre arbeid og mer fritid. Det skal vise seg å være lite.

— Sånn tidlig på nittitallet var det jo et roligere arbeidstempo. Det var mange som gikk i 16-17-tiden. Jeg var ordentlig, så jeg tenkte, hva skal jeg gjøre nå da, liksom? Så da skaffet jeg meg i stedet en jobb som foreleser på Handelsakademiet på kveldene.

Disiplin – og hardt arbeid. Sånn kan det gå når man vokser opp i et hjem der far Rolv Ryssdal var høyesterettsjustitiarius i 15 år, mens mor Signe Marie Stray Ryssdal, hun fyller nitti til sommeren, har vært høyesterettsadvokat, tidligere sosialrådmann og fylkesmann i Aust-Agder.

Den fremgangsrike familien hadde sine sider.

— Vi ble tidlig ganske selvstendige. Jeg vet ikke om temaet nøkkelbarn eksisterte den gangen, men jeg var blant de aller første som hadde egen nøkkel og låste meg inn og tok hånd om meg selv. Det tror jeg var en positiv opplevelse. Det får deg til å tenke selv og bli mer selvstendig som type.

Aldri vært så krevende

Selvstendig, og kanskje en anelse tøff. Ryssdal er ikke mannen som mister nattesøvnen av krevende beslutninger, som å kutte kostnader så det monner i norske mediehus.

Og nå er han altså i gang igjen. Så sent som denne uken ble Aftenpostens redaksjon fortalt at om vi ikke blir færre medarbeidere i avisen, så blir det økonomisk krise.

— Vi har holdt på i denne bransjen i 150 år. Det ar aldri vært så krevende og store utfordringer som det er nå, sier Ryssdal.

— I Norge, denne våren, kommer annonsefallet på avis enda raskere og på en mer ubehagelig måte enn de fleste har forutsett. Schibsted er langsiktige i det vi gjør, men vi er kompromissløse på at det over tid må være god lønnsomhet. Det er den beste garantien for uavhengigheten. Her mener jeg at samfunnsoppdraget og god lønnsomhet går hånd i hånd. Jeg jobbet med Tinius. Han sa at en avis som ikke kan betale regningene sine, ikke er en uavhengig avis.

Men selv på hjørnekontoret erkjennes det at det ”aldri er hyggelig å bli færre ansatte”.

— Samtidig er det sånn at man er nødt til å tilpasse seg den endringen som skjer utenfor veggene våre. Det må alle gjøre. Og så er spørsmålet, ser man lyset i tunnelen? Det tror jeg, og det mener jeg. Jeg tror at det finnes en god plass for gode innholdsleverandører og at det går an å skape gode forretningsmodeller rundt det.

Fremtidshåpet

Oppskriften er ikke bare lavere kostnader. Ryssdal tror nordmenn flest vil være villig til å betale for nyheter på nettet. Og når aviser som Aftenposten nå gjeter sine vel 200.000 abonnenter inn i en påloggingsløsning for nettavisen, er det ikke bare for å få leserne til å punge ut. Det handler også om å vite hvem som leser avisen.

— Vi må kjenne brukerne våre mye bedre og tilby ting som er interessant for den enkelte. Om det er Aftenposten Historie eller relevante annonser, så må vi kunne tilby deg interessante produkter og tjenester, men uten at du føler at vi trår deg for nære.

Senest i denne uken ble Schibsted i Bergens Tidende anklaget for å være et kannibalkonsern, et selskap som har latt sine rene annonsenettsteder som Finn.no forsyne seg rikelig av avishusenes annonseinntekter. Og som nå forventer at avishusene skal skjære ned mens annonsekronene renner inn i Finn.

Fra kannibal til kompis

Men Synergiker’n i Apotekergata tror kannibalen og hans middag snart finner sammen igjen. Med samme nettpålogging på Finn og i avisene, er inntektsmulighetene bedre. Har du sett etter baderomsinnredning på Finn, kan du få en passende rørleggerannonse når du leser VG.

— Finn og nettavisene kommer fra samme utgangspunkt, papiravisen. Etter hvert som alle virksomhetene blir mer digitale, konvergerer disse virksomhetene igjen. Og det er da det er spennende å eie begge deler. Vi har den betalingsløsningen som heter Spid, som også brukes til å samle inn data om brukerne. Det gir en mye større og bedre mulighet til å få skikkelig fotavtrykk for det, når både VG og Aftenposten bruker det samme som Finn.

Så spørs det da, hvor mye Ola og Kari nordmann vil dele av sine liv og interesser på internett med Ryssdal, VG og kompani. Schibsted-sjefen lover å slette informasjonen om leserne ber om det.

— Det er en nesten lineær korrelasjon mellom hvor mye man deler av informasjon og hvor gammel man er. Den grensen for hvor vi trår deg for nære, er forskjellig fra generasjon til generasjon.

På Twitter i november

Hva ungdommen legger ut om privatlivet på nettet, ser familiefaren på nært hold hjemme. Der har døtrene Celina og Christina rukket å bli 14 og 10 år gamle, mens Rolv Erik junior er fylt 12.

Selv er han ikke den som deler mest av seg selv i sosiale medier. Sist gang han skrev noe på Twitter, var en gratulasjon til Magnus Carlsen i november.

Så har da alle generasjoner sine kanaler. For karrièremannen Ryssdal, var det naturlig nok telefaks. Kilder på kontoret minnes en liten strøm av romantikk som tidlig på nittitallet tikket inn i bunken av forretningsfakser som ellers rant inn til Schibsted.

Tror ikke på curling

Men nå er det kona Gry Hellund Ryssdal og døtrene som er kvinnene i konsernsjefens liv. Og om han er en beryktet tøff beslutningstager på jobben, får nervene større spillerom hjemme.

— Jeg er en beskyttende far, som vil ta bort så mange farer som mulig. Men jeg har tenkt på det nå, at det er ikke så smart. Jeg tror det er noe sant i det begrepet om curlingforeldre. Legger man alt til rette og presser til side all motstand for barna, tror jeg ikke det forbereder dem til livet på samme måte som de som må klare en del motstand underveis.

For å få endene til å møtes på hjemmebane, jobber Ryssdals kone 60 prosent. Selv er han sjelden hjemme før klokken er 19. I sitt eget barndomshjem sto likevel kvinnesaken sterkt. Signe Marie Stray Ryssdal var Norges bare tredje kvinnelige høyesterettsadvokat. Nummer to var mormor Sigrid Kluge.

Forsvarer pappaperm

Og på jobben, der vil Ryssdal at kvinnene skal lykkes.

— Vi forsøker å få flere kvinnelige ledere frem. At fedre også er flinkere til å ta ut pappaperm, er positivt. Om man i større grad deler på foreldrepermisjonen, tror jeg det er et godt virkemiddel. For hvis jentene tar alt, og fedre ikke tar noe, oppstår det skjevheter som det tar tid å rette opp i.

Når bare to av åtte medlemmer av Schibsted-ledelsen er kvinner, har likestillings-Ryssdal fortsatt en liten jobb å gjøre. Men det spørs om konsernets aksjeeiere lar seg nevneverdig bry med det. De gleder seg nok heller over mediekonsernets forvandling under 51-åringens halve tiår på toppen.

For selv om Ryssdal snakker varmt om at Schibsted tross innstramminger investerer mye i avisenes digitale fremtid, er det på selskapets andre forretningsområde, rubrikkannonser på nettet, at klampen virkelig tråkkes i bunn. Bare i fjor investerte selskapet over én milliard kroner for å bli størst på kjøp og salg av brukte møbler, eiendom og biler i land som Frankrike, Spania og Italia. I Brasil har Schibsteds nettbasar 14 millioner besøkende i måneden.

Det er denne butikken som har gjort Schibsted-styret og Ryssdal til yndlinger på Børsen, og som ifølge styret har gjort ham fortjent til en lønnspakke på over 11 millioner kroner.

Motbakke til topps

Før utnevnelsen i 2009 viste Ryssdal seg fra den spreke siden og løp i en oppoverbakke på et foto i VG. Bildet var ikke til å misforstå.

«Det er godt han har øvelse i motbakker, den vil Ryssdal trenge», skrev mediekommentator Andreas Wiese i Dagbladet.

Det han ikke visste, var at motbakken og rubrikkannonsene på nett skulle løfte Schibsted til høyder ingen hadde trodd var mulig. Den dagen Ryssdal ble utnevnt til konsernsjef, var det snart 150 år gamle mediekonsernet verdt 4,5 milliarder kroner på Oslo Børs. I går var verdien 36 milliarder kroner.

Da er det ikke rart man kan glede seg til sommerferie på Tromøya. Rolv Erik Ryssdal har vært med på å redde Schibsted. Vi håper han kan redde avisene også.

Bildevisning

       Rolv Erik Ryssdal tok over et Schibsted på randen av krise i 2009. Da handlet det om å vise handlekraft. I tiltredelsesintervjuet med Aftenposten varslet Ryssdal en sterkere lønnsomhetskultur i konsernet.
Rolv Erik Ryssdal tok over et Schibsted på randen av krise i 2009. Da handlet det om å vise handlekraft. I tiltredelsesintervjuet med Aftenposten varslet Ryssdal en sterkere lønnsomhetskultur i konsernet.
Nordby Carl Martin
widget-list