Få norske topp-politikere er så elsket og hatet som næringsminister Trond Giske (Ap).

Den ene versjonen av Giske er at han er en maktkåt politiker som manipulerer, truer og bryter regler for å fremme sine egne og sine alliertes interesser. enkelte i Ap og mange i opposisjonen ser ham slik. Flere av de som har hatt et hardt møte med Giske som eier av statens mange selskaper, gjør det samme.

Andre ser Giske som noe så sjeldent som en styringsvillig politiker i et hav av politisk avmakt. Mange i Ap og minst like mange i fagbevegelsen, i Sp og i SV ser (opp til) ham på denne måten.

La det være sagt: TV2s avsløring av at Giske i fjor vår ønsket sin venn og partifelle Tore Sandvik som styremedlem i Telenor ASA, stiller Giske i et svært dårlig lys. Aftenpostens kilder etterlater ingen tvil om at det var Næringsdepartementet som foreslo Sandvik som mulig styremedlem i Telenor. Giske lot seg gjennom dagen i går presse til å innrømme at det nok stemte.

«Ja, det kan godt hende», svarte han på Dagsnytt 18 i går.

For nær

Det er i seg selv oppsiktsvekkende fordi Sandvik står Giske så nær. De er partifeller, kamerater og var senest i fjor på ferie sammen. Rettslig kan Giske gå fri. Det er uklart hvilke rettsregler om inhabilitet som eventuelt rammer Giskes håndsrekning til sin venn, og hvor langt reglene rekker. Men smaken av kameraderi er umiskjennelig.

Det innrømmet flere Ap-kilder jeg snakket med i går som i utgangspunktet ser på Giske med ærefrykt.

Den ærefrykten har holdt seg gjennom Giskes mange strider. Giske kom ikke minst styrket ut av TV2-saken. Motstanden mot salget til danske Egmont fikk bred støtte på grasrota i Ap og i store deler av SV og Sp. Der Giskes motstandere så bevis på maktspill, løgner og illojalitet mot statsministeren, så Giskes venner en kulturpolitisk og industripolitisk klo mange fattet sympati for. Det ga Giske selvtillit.

«Statens retningslinjer for eierskapsstyring er fulgt til punkt og prikke i denne saken,» slo han, ikke uten arroganse, fast da saken ble kvittert ut i Stortinget.

At han i vår også tvang valgkomiteen i Kongsberg Gruppen til å opprette en ny styreplass til LO-leder Roar Flåthen, vil neppe svekke ham politisk. Selv om prosessen er tvilsom kan man argumentere godt for at Flåthen hører hjemme i et styre for en bedrift han kjenner så godt.

Kameraderi

Da stiller det seg annerledes med både den pågående Entra-saken og den kommende Sandvik-saken som begge skal kvernes i Stortinget. Begge kan falle langt dårligere ut for Giske — og for Ap.

For inntrykket av kameraderi og maktarroganse vekker mistanke hos velgerne om at det er behov for å lufte ut i maktens korridorer.«Giskes opptreden forsterker bildet av at Regjeringen har sittet for lenge», sa en oppgitt regjeringskilde i går.

Dessuten står Giske i fare for å undergrave Aps pragmatiske forsvar for at staten dominerer så sterkt i det norske næringslivet.

Det er vanskelig å forsvare når Giske går på akkord med de normene som gjelder for god selskapsstyring.

Frie tøyler

Statsministeren har hittil gitt Giske frie tøyler. Stoltenberg har større respekt for Giske enn mange har inntrykk av. Han har til gode å si at nok er nok om Giskes tidvis uryddige trav. Den beskjeden kom ikke i går heller. Men kanskje har det meldt seg en tvil om hvorvidt Giske er på rett plass i Regjeringen. For i få andre departement stilles det så strenge krav til ryddighet, forutsigbarhet og rolleforståelse som i Næringsdepartement. Det er disse grensene aktivisten Giske utfordrer. Kanskje fordi makten etter syv år har gått ham til hodet. Kanskje fordi styringsviljen er større en mandatet tillater.

Eller kanskje ønsket han bare å tilgodese en god venn.

Det skal ha skjedd i Einar Gerhardsens dager at et trofast partimedlem for Ap fikk jobben som badevakt i byens nye svømmehall — uten å kunne svømme.

Det siste et svekket Ap trenger nå er at Trond Giske blåser enda mer liv i Aps gamle rykte for å la partiboka telle mer enn kompetanse.