Ansatte i staten og kommunene sier at de ikke vil bli hengende etter privat sektor. Arbeidsgiverne sier at de misbruker tall.

I utgangspunktet er lønnsoppgjørene organisert slik at man skal slippe denne type krangel. Alle partene samles i "Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene" for å regne seg frem til tall man er enige om. I februar hvert år kommer "fasiten".

Ser man på årets rapport (ekstern lenke) og tallene for lønnsveksten de fem siste årene, kan man få inntrykk av at de offentlig ansatte ikke har så mye å bekymre seg for.

Industriarbeiderne har hatt en gjennomsnittlig lønnsvekst på 4,6 prosent, statsansatte på 5 og kommuneansatte på 4,8 prosent. Blant de streikende er det lærerne som har mest å klage over, med en gjennomsnittlig vekst på 4,3 prosent.

Sammenlikner man lønnsveksten fra år til år, er det påfallende hvor jevn den er. For mange vil det være et tegn på at systemet virker. Andre vil si at det viser en overregulert, lite fleksibel og på sikt skadelig forhandlingsmodell.

Hvem teller man med?

Den såkalte frontfagsmodellen innebærer at arbeiderne i konkurranseutsatte industribedrifter skal bestemme farten i lønnsveksten. Et av problemene er at industriarbeiderne er en krympende klasse. I statistikken er det 100000 av dem. Samtidig er det 70000 industrifunksjonærer.

For høyskolegruppene i en organisasjon som Unio, med medlemmer i skolene, på sykehusene og i politiet, er det etter hvert mer interessant å sammenlikne seg med funksjonærene. Det er et fornuftig valg for den som vil snakke opp lønnen.

Mens arbeiderne har en gjennomsnittlig lønnsvekst fra 2006 til 2011 på 4,6 prosent, har funksjonærene 5,1 prosent. I snitt er hele industriens lønnsvekst 4,9 prosent.

Krangel om 2012

Problemet i år er usikkerhet om hvor godt frontfagsoppgjøret egentlig er. I industribedriftene forhandler man først frem en sentral avtale med forholdsvis små tillegg. Etterpå forhandler klubbene på hver enkelt bedrift med egen ledelse om lokale tillegg. I fjor utgjorde det sentrale tillegget 0,9 prosent, mens den såkalte glidningen var på 2,3 prosent.

I staten og kommunene gis alle tilleggene i de sentrale forhandlingene. Derfor må de gjette seg til hva glidningen blir. Vanligvis treffer de ganske godt. Men i år er det vanskeligere. Store deler av industrien sliter og har lite rom for lokale tillegg. De aller fleste bedriftene som har med olje å gjøre, går veldig bra.

Spørsmålet er hvor mye olje-bedriftene smitter over til resten.

Regjeringen og arbeidsgiverne forsøker å snakke ned anslaget, de streikende fagforeningene snakker det opp. Riksmekleren må forsøke å finne noe de kan bli enige om.