22. juni 1812 rykket Napoleons hær av franske styrker og allierte kontinentale makter, nesten 700000 mann i alt, over grensen til Russland. Målet var en rask militær seier, for å tvinge Russland til å overholde blokaden av Storbritannia.

Men de russiske styrkene inviterte ikke til noe avgjørende slag, men trakk seg trinnvis tilbake mens bygninger og forråd ble ødelagt og brent for de fremrykkende franske styrkene. I september vant Napoleon et stort blodig slag utenfor Moskva. Dette ga en tilsynelatende avgjørelse: Kort etter ble Moskva inntatt. Men byen var da nærmest forlatt og sto kort etter i flammer.

Redusert armé

Midt i oktober startet den lange tilbakemarsjen, i tynne uniformer, uten ly og nye forsyninger, langs den samme utplyndrede ruten som hadde ført hæren til Moskva. Sult, kulde og hyppige angrep fra russiske styrker fulgte hæren over de russiske slettene. I løpet av to lange måneder ble Napoleons stolte armé redusert til en liten, forpint brøkdel av sin opprinnelige størrelse.

Det er denne kalde undergangen som illustreres i Charles Minards grafiske figur fra 1869, der størrelsen på invasjonshæren langs marsjruten, med temperaturen langs ruten i en separat figur. Andre uttrykk fra det tragiske 1812-felttoget er nok mer kjent, som tredje og fjerde bind i Tolstojs Krig og fred , de mange dramatiske maleriene av russiske og franske kunstnere, eller Tsjajkovskijs 1812-ouverture. Det er sikkert jeg som er skadet etter tiår med lesning av statistiske figurer og tabeller; men jeg synes Minards figur gir et enda sterkere og mer fortettet inntrykk av La Grande Armées nederlag enn de litterære og kunstneriske arbeidene.

Lære av historien

Operasjon Barbarossa, Hitlers angrep på Sovjetunionen, er blitt sett på som et av de klassiske eksemplene på en manglende evne til å lære av historien. Den ble startet på samme dato, 22. juni, i 1941. Det har vært hevdet at dette var for sent på året for et angrep på Sovjet, at også de tyske troppene ville fanges av den russiske vinteren motstanderen kunne tilføyes noe endelig nederlag. Men det er mer enn tvilsomt om en tidligere start ville gjort felttoget lettere. Regn og søle ville hindret fremmarsjen. Den tyske ledelsen var dessuten fullt oppmerksom på betydningen av å tilføye de sovjetiske troppene et stort nederlag i krigens tidlige fase.

Men heller ikke Hitler lyktes i å fremtvinge et tidlig avgjørende slag. Sent i 1941 kjørte troppene seg fast utenfor Leningrad og Moskva. Visstnok influert av historien fra 1812 ønsket Hitler ikke noen lang retrett i høst— og vintervær. Uten klær og utstyr for vinterkrig ble hæren liggende fastfrosset gjennom den kalde vinteren. En ny mislykket kampanje østover i Sovjetunionen mislyktes i 1942, og året etter fulgte det endelige nederlaget på østfronten. Omkring fem millioner mann gikk tapt på tysk side. På sovjetisk side var de sivile og militære tapene mange ganger så store.

Fra suksess til nederlag

Sammenholdt med det uendelig antall titler om felttog og store slag – i år har Napoleons russiske felttog skapt en helt liten industri med dagen i dag som fokalt punkt – har militær historie lenge vært en veldig liten subdisiplin i akademiske miljøer. Derimot har jeg merket meg at mange bedriftsledere har hatt en påfallende sterk interesse for militærhistorie. Kanskje skyldes dette likhetene i strategisk tenkning, og den korte veien fra stor suksess til ødeleggende nederlag som kjennetegner begge områdene. Erik Tønseths ville oppkjøpsraid med Kværner kunne vært fortalt gjennom rene felttogsmetaforer, frem til han møtte sitt Waterloo med overtagelsen av britiske Trafalgar.

I det siste har imidlertid historikere i større grad interessert seg for militærhistorie, gjerne med utgangspunkt i krigens militære og sosiale grunnlag. Et av de viktigste arbeidene de siste årene er den Cambridge-baserte historikeren Adam Toozes bok The wages of war (2006). Tooze har sin bakgrunn i økonomisk historie, særlig i studiet av tysk ressursgrunnlag og økonomisk styring og kontroll. I sin prisbelønte og kritikerroste bok viser Tooze med all mulig tydelighet hvordan det tyske riket forstrakk seg gjennom den tofrontskrigen som ble startet med invasjonen av Sovjetunionen.

Det tyske industrielle overtaket på fienden i øst var altfor beskjedent til å kunne kompensere for den mer tallrike befolkningen og den territorielle avstanden. De tyske motoriserte divisjonene har fått stor oppmerksomhet. Men Tooze viser også til at den tyske invasjonshæren besto av flere hester enn motoriserte kjøretøyer. Og evnen til å erstatte tapt motorisert materiell var svært begrenset. "The German army was not poor in motor transport because it had neglected to prepeare properly. It was poor because of the incomplete industrial and economic development of Germany", skriver Tooze.

Slik sett forflyttes oppmerksomheten fra taktiske beregninger og beslutninger til overordnede strategiske beslutninger knyttet til økonomi og ressurser. For Napoleon, som vant de store slagene, men tapte krigen og hæren, er samme erkjennelse godt innarbeidet. Han var ute av stand til å holde forsyningslinjene åpne. Når russerne ødela områder og landsbyer som ellers kunne vært plyndret, var grunnlaget for det totale nederlaget lagt.

Slike fremstillinger bringer militære, strategiske og økonomiske studier sammen. Men kanskje skal vi også bruke nederlagene og lidelsene som 22. juni representerer i europeisk historie, til å holde store og mindre store spørsmål fra hverandre. For eksempel fremstilles dagens trussel om avskallinger fra eurosamarbeidet tidvis i apokalyptiske termer, der gale beslutninger nærmest kan føre til sivilisatoriske sammenbrudd. Kanskje kan konsekvensene av dette bli større en de mest nøkterne av oss ser for seg. Men det er fortsatt langt igjen til de når mot til de store feilgrepene som dagen i dag symboliserer.