Den norske stat og representanter for nordsjødykkerne er innkalt til høring i Strasbourg i september.

- Verdens rikeste land, nobelnasjonen Norge, må se det som svært pinlig at velstanden er tuftet på menneskerettighetsbrudd av så alvorlig karakter at det vil bli belyst i internasjonale domstoler, sier Henning O. Haug i interesseorganisasjonen Offshore Dykker Unionen (ODU).

Kampen mellom pionérdykkerne og staten var gjennom mange år en føljetong i nyhetene. Dykkerne forlangte oppgjør fra staten for helseskadene som så mange hadde pådratt seg i den tidlige fasen av oljeeventyret i Nordsjøen, årene fra slutten av 1960-tallet til 1990. Historiene om ledighet, uførhet, gjeldsproblemer og tragiske livsløp ble mange.

Nei fra Høyesterett

Dykkerne vant i Oslo tingrett i 2007. Tre dykkere ble tilkjent erstatningsbeløp på henholdsvis 5, 6 og 3 millioner kroner. Saken kunne ha dannet mønster for nærmere 250 andre dykkerpionérer.

Men staten anket, og dykkerne tapte. Først i lagmannsretten i 2008, senere i Høyesterett i 2009.

Ingen benektet at dykkere hadde pådratt seg helseskader. Men Høyesterett avviste at staten satt med erstatningsansvaret for skader som skrev seg fra oppdrag for oljeindustrien. Staten hadde ikke drevet petroleumsvirksomhet i egen regi, og ikke vært arbeidsgiver eller oppdragsgiver i dykkervirksomheten, het det i dommen. Høyesterett fant heller ikke at internasjonale konvensjoner om retten til liv og beskyttelse av hjem og privatliv var krenket.

Dette er en historieskrivning som dykkerne nekter å akseptere.

- Staten fungerte som lovgiver, konsesjonsgiver, grunneier og aktiv pådriver for en utbygging og produksjon som førte til enorme inntekter for statskassen, sier Leif Morten Rasch, styremedlem i ODU.

Stiller spørsmål

Domstolen i Strasbourg har meldt en lang rekke spørsmål til sakens parter. I hvilken grad hadde staten et ansvar for å orientere dykkere om helserisikoen ved disse oppdragene? Skulle staten ha forlangt innsyn i selskapenes dykkertabeller, som fastsatte hvor lang tid man beregnet for å bringe dykkerne opp igjen fra de store dyp?

Selskapene som hadde de raskeste tabellene ble ofte tildelt dykkekontraktene, og derfor kunne kommersielle interesser kollidere med hensynet til dykkernes helse. Men selskapene betraktet tabellene sine som privat eiendom og konfidensielle.

- Etter statens oppfatning ble disse spørsmålene grundig og godt behandlet i Høyesterett. Vi ser ikke behovet for noen ny realitetsvurdering, sier advokat Marius Emberland hos Regjeringsadvokaten.

En offentlig granskningskommisjon, Lossius-kommisjonen, avla i 2003 en dyster rapport om pionérdykkernes situasjon. Bondevik-regjeringen opprettet da en døgnkontinuerlig telefontjeneste, bemannet av en prest, en sosionom og en sykepleier, for å bistå dykkere med problemer.

Stortinget vedtok i 2004 en kompensasjonsordning som ga den enkelte pionérdykker en utbetaling på inntil 2,5 millioner kroner, 40 av datidens grunnbeløp i folketrygden (1 G).

- Hadde det dreid seg om skader fra trafikkulykker, hadde vi fått mer penger. Man fulgte ikke de erstatningsmessige prinsippene som ligger til grunn for helseskader, sier Leif Morten Rasch.

Politisk løsning?

Mens partene forbereder seg til høring i Strasbourg, forhandles det i kulissene for å finne en politisk løsning. LO-forbundet Industri Energi foreslår å gi dykkerne ytterligere 25 grunnbeløp i folketrygden, drøyt 2 millioner kroner, for å få saken ut av verden. Det vil bringe dykkerne opp på samme nivå som soldatveteraner fra utenlandsoppdrag, som har fått utbetalinger på 65 grunnbeløp.

- Det er en skamplett for Norge at vi ikke forlengst har funnet en løsning for disse dykkerne, sier forbundsleder Leif Sande.