På bakgrunn av flere tiår med uro i Kina, vil dagens ledere gjøre alt som står i deres makt for å sikre stabilitet. Når jeg er i tvil om et mulig skifte i kinesisk politikk, vurderer jeg alle muligheter opp mot hva det betyr for stabiliteten. Det har virket hver gang.

Alle var opptatt av stabilitet under det årlige China Development Forum (CDF) som ble holdt 17.–20. mars i Beijing. Med statsminister Wen Jiabo som vert og flere regjeringsmedlemmer til stede, er CDF Kinas viktigste internasjonale konferanse.

Tilfellet Bo Xilai

To dager før årets konferanse åpnet ble den kontroversielle Bo Xilai fjernet som partisjef i Chongqing. Som sterk kandidat til å bli medlem av politbyråets stående komité –  den indre kretsen i Kinas ledelse – var hans plutselige avgang forbløffende.

Ryktene svirret da vi kom sammen i det statlige hotellanlegget Diaoyutai.

Den formelle sesjonen under konferansen utspilte seg oppskriftsmessig. Det ble lagt stor vekt på de kommende strukturendringer i Kinas vekstmodell – et kolossalt skifte fra den allmektige eksport— og investeringsdrevne veksten de siste 32 årene til en mer forbruksdrevet dynamikk.

Ny økonomisk politikk

Det er nå bred enighet i Kinas øverste lederskap om behovet for en slik ny vektlegging i den økonomiske politikken. Som en deltager formulerte det: «Debatten har skiftet fra hva de skal gjøre til hvordan og når de skal gjøre det».

Mange av de andre temaene tok utgangspunkt i denne generelle konklusjonen. Det ble lagt vekt på et skifte over til en vekst styrt av tjenestesektoren og en innovasjonsbasert utviklingsstrategi.

Bekymring

Samtidig var det betydelig bekymring for den nye oppblomstringen av statseide selskaper som har vippet fordelingen av nasjonalinntekten over fra arbeid til kapital – et stort hinder for Kinas politikk om legge mer vekt på forbruk.

Verdensbanken og arrangørens forskningssenter har nettopp publisert en omfattende rapport som tar opp mange sider rundt dette kritiske temaet.

Men i de formelle forhandlingene under konferansen var det ikke selv en minste antydning til elefanten i Diaoyutais’ lokaler. Ingen nevnte Bo Xilai og hva avsettelsen av ham betyr for Kinas innenrikspolitikk i dette kritiske året med skifte av toppledelse.

Et farlig samspill

Selv om det er lett å henge seg opp i sladderen om palassintriger som hvirvles opp, har jeg mistanke om at fjerningen av Bo har en langt dypere betydning.

Kinesiske ledere sto overfor risikoen av en farlig kombinasjon av politisk og økonomisk ustabilitet. Når landet er rammet av det andre ytre etterspørselssjokket på tre år –  først boliglånskrisen (subprimekrisen) i USA og nå statsgjeldskrisen i Europa – ville ethvert utbrudd av indre politisk ustabilitet utgjøre en mye større trussel enn hva som ellers kunne ha vært tilfelle.

«Chongqing-modellen»

Bo personifiserte denne risikoen. Han representerte den såkalte «Chongqing-modellen» av statskapitalisme som har vært fremherskende i Kina i de senere årene – statsstyrt urbanisering og økonomisk utvikling som har samlet makten i hendene på regionale ledere og statseide selskaper.

I fjor sommer tilbrakte jeg tilbrakte litt tid i Chongqing et svært byområde med over 34 millioner mennesker. Jeg dro derfra forbløffet over omfanget av byens planer.

Chongqings ordfører Huang Qifan – hovedarkitekten bak det imponerende utviklingsprosjektet Pudong i Shanghai – står for planleggingen. Målet er å omforme Liangjiang-området i Chongqing til Kinas første innenlandske urbane utviklingssone. Dette kan gjøre Liangjiang jevnbyrdig med kyst-Kinas to tidligere utstillingsprosjekter – Pudong (Shanghai) og Binhai-området i Tianjin (Nord-Kina).

Statsdominert utvikling

Likevel er dette den samme statsdominerte utviklingsmodellen som ble så kraftig kritisert under årets CDF-konferanse – og som står i skrap kontrast til det mer markedsorienterte alternativet som har oppnådd bred tilslutning blant de fremste kinesiske lederne.

Med andre ord: Bo ble oppfattet ikke bare som en trussel mot politisk stabilitet, men også som den ledende representanten for en modell for økonomisk ustabilitet.

Ved å fjerne Bo så raskt har de sentrale makthaverne på denne måten understreket at de urokkelig står fast på å sikre stabilitet.

De fire U-er

Dette passer bra med enda en merkelig bit i det kinesiske puslespillet. For fem år siden advarte Wen på en utmerket måte mot at kinesisk økonomi sto i fare for å bli «ustabil, ubalansert, ukoordinert og uholdbar».

Jeg har gjentatte ganger fremhevet den kritiske rollen som Wens fire U-er har spilt i utformingen av en forbruksrettet strategi for «det neste Kina». Wens kritikk banet veien for Kina til å gå løse på en påkrevet omlegging av den økonomiske politikken.

Men i sine formelle uttalelser på årets CDF-konferanse droppet Kinas øverste ledelse –  inkludert den utpekte nye statsministeren Li Keqiang –  alle uttrykkelige henvisninger til farene med en «ustabil» kinesisk økonomi. Kort sagt: De fire U-ene er nå blitt tre.

Språkbruken

I Kina er en slik endring i språkbruken ikke noe arbeidsuhell. Den mest sannsynlige tolkningen er at de på toppen ikke lenger ønsker å komme med noen innrømmelser når det gjelder stabilitet. Å angripe økonomisk ustabilitet ved å legge mer vekt på forbruk og politisk ustabilitet ved å fjerne Bo, er stabilitet omgjort fra å være en risikofaktor til å bli en jernhard forpliktelse.

Kjernebudskapet til Kinas ledelse i disse dager kan ikke misforstås. De er de første til å innrømme at deres vekst- og utviklingsstrategi er ved kritisk punkt. De frykter at Deng Xiaopings «reformer og åpning» står i fare for å tape kraft.

Ved å ta tak i hvordan samspillet mellom økonomiske og politiske risikofaktorer kan påvirke stabiliteten, baner myndighetene vei for neste fase i Kinas ekstraordinære utvikling.

Jeg ville ikke råde noen til å vedde mot ledelsens forpliktelser til å nå dette målet.

Copyright: Project Syndicate.

Norsk enerett: Aftenposten

Bo Xilai er sparket ut av maktens øverste sirkler i det kinesiske kommunistpartiet og kona Gu Kailai er arrestert, mistenkt for drapet på den britiske forretningsmannen Neil Heywood. Artikkelforfatteren ser Bo Xilais fall i sammenheng med omleggingen av Kinas ­økonomiske politikk.