Da meddommer Thomas Indrebø ble fjernet fra Breivik-rettssaken denne uken, var det fordi han hadde vært flåkjeftet på internett, og under sitt alter ego Thomas Ciccone brølt ut at dødsstraff ville være det eneste rettferdige utfallet av saken, med ti utropstegn på slutten av setningen.

Ja, ja, tenker vi. I dagene etter terrorhandlingene gjorde jo mange av oss det. Vi var jo redde og fly forbannet hele gjengen. Pytt pytt, da sier man mye rart, ikke sant? Nei. Så enkelt er det ikke. Meddommeren har utgitt seg for å være en annen, og ropt noe han angivelig ikke mente. Ville vi godtatt det i det virkelige liv?

Farlig utvikling

I mars, under South by southwest i Austin, Texas, hørte jeg internettguruen Jaron Lanier snakke om akkurat dette. Ikke om Breivik-saken, men om den ubehagelige retningen det digitale samfunnet har tatt.For alle som ikke kjenner til Lanier, han er nettpioneren som i sin tid skapte virtual reality-begrepet, som har vandret mellom Silicon Valley og universitetsmiljøene i en mannsalder, og omsider skrevet den teknologikritiske boken You are not a gadget .

Da Lanier åpnet foredraget sitt i Texas, ba han alle legge ned iPader, smarttelefoner og datamaskiner, og vente med å tvitre og legge ut statusoppdateringer til han var ferdig. Ikke fordi han ble forstyrret av det, men for at alle skulle få tid til å ta inn det som ble sagt, la det rotere en runde i hodet og la ytringene sine bli personlige og menneskelige.

— Nettverkene er blitt viktigere enn menneskene i dem. Folk blir bedt om å opphøre å være menneskelige, og bare være en del av noe større. Det er livsfarlig, mener Lanier.

Kvalifisert kritikk

Den som våger å kritiserer online-kulturen, blir som regel anklaget for å være gammelmodig og utviklingsfiendtlig, omtrent som luddittene, som kjempet med nebb og klør mot den industrielle revolusjon ved å ødelegge alle maskiner de kom over.

Men denne gangen kommer kritikken altså fra en av teknologibransjens mest prominente celebriteter. Lanier er ingen fiende av fremskrittet. Han er for nettet, for skyen, for sosiale medier, for teknologi, for digital revolusjon, og han har til og med vært en sentral aktør i utviklingen av alt sammen.

Nettopp derfor nekter han å overlate kritikken til teknologifiendtlige noksagter. Dette handler ikke om anti-teknologi, det handler om pro-menneskelighet, mener han.

Troll etter troll

Det er vanskelig å være uenig i Laniers bekymringer over den digitale utviklingen. Nettet er blitt en arena for det han kaller drive-by anonymitet, og det ser ut til å få frem det verste i folk. Trolling, kaller Lanier det. Og det bor et troll i oss alle.

De fleste av oss har kastet oss inn i totalt ufruktbare verbale slagsmål på nettet med anonyme blogginnlegg, morsomme videoer og bildemanipulasjoner som nok kan virke harmløse, men som i virkeligheten skaper et fiendtlig miljø, uegnet for demokratiske prinsipper og fruktbar personlig kommunikasjon.

Det er ikke bare alvorlig – det er redselsfullt.

Stinkende høl

Se bare på kommentarfeltene under avisenes nettsaker. De var ment å krympe avstanden mellom mediene og mannen i gata. Det som skulle bli en fruktbar debattarena, er i stedet blitt et offentlig toalett, fullt av obskøne skriblerier, stinkende av møkk og oppkast, et rom de mest perverse av oss som ytrer meninger kanskje kan stikke hodet inn i en gang i blant for kicks, men som de fleste skyr som pesten.

For ikke å snakke om flokkmentaliteten i de sosiale mediene, den kollektive tenkningen, om folkemassene som farer opp, sprer rykter og usannheter og dømmer folk til døden i løpet av minutter. Hva i all verden er det egentlig som foregår?

Krympende empati

For å beskrive hvordan teknologien forandrer oss, bruker Lanier (og andre, for eksempel Princeton-filosof Peter Singer) den såkalte empatisirkelen.

Tegn en stor sirkel rundt deg selv. Plassér så personer og ting som fortjener din empati nærmest deg, og alt som ikke fortjener det lengst unna.

Hva havner innenfor sirkelen? Foreldrene dine? En ekskjæreste? En meningsmotstander? En ubetenksom dansebandvokalist? En massedrapsmann? Hans advokat? Et forkjølelsesvirus?

Øvelsen er interessant, men det virkelig interessante er dette: Sirkelen krymper når du setter deg ned ved tastaturet, og den blir mikroskopisk når du er anonym.

Virkelig uvirkelig

Ifølge Lanier er problemet at vi har inngått en kontrakt som forplikter oss til å opphøre å være oss selv idet vi setter oss ned foran tastaturet.

Vi godtar å redusere oss selv til noe annet og mindre på nett. Vi blir en av dem. Vi fråder. Roper i kor. Blir med på uhyrlige ting. Vi gir oss selv nye ansikter, navn og roller. Skyter vilt rundt oss. Alt uten tanke for hvordan disse handlingene ville blitt mottatt i den virkelige verden.

I Oslo tingrett foregår det akkurat nå en historisk rettssak, der den tiltalte har utgitt seg for å være en annen og plaffet løs på mer eller mindre tilfeldige, vilt fremmede personer. Ringer det en bjelle?

Mer åpenhet

Var du en av dem som etter 22. juli i fjor bifalt statsministerens ønske om mer åpenhet og mer demokrati, er det på sin plass å minne om filosof Arne Næss’ seks normer for saklig meningsutveksling.

Gjør et Google-søk, så finner du dem. Alle begynner med ordene Unngå tendensiøs (…) .

Og følg Jaron Laniers viktigste råd for å gjøre den nye verden til et bedre sted å være: Ikke post noe anonymt med mindre du virkelig er i fare.

Tro på deg selv. Du er virkelig.