Sitter du riktig til ved fiskemottaket i Risør, kan du se fiskebåtene komme inn, kokkene svette over grytene og sommergjestene spise bacalao, samtidig som du handler sjøkreps, krabber, ål, røkelaks eller hva det skulle være til hyttekjøkkenet. Denne uken gjorde jeg det.

Og så tenkte jeg på Terracina i Italia og det litt bortgjemte fiskemottaket helt i sørenden av byen, der kokkene river isoporkassene ut av hendene på fiskerne for å vippe opp utsøkte middelhavsretter til de fastboende og en og annen turist som har forvillet seg bort dit.

Der kan du handle med deg hjerteskjell, sardiner, sverdfisk og en haug med ting jeg ikke kan navnet på hvis du er så heldig å ha tilgang til et kjøkken der du bor.

Vaffanculo, så moro.

Og så tenkte jeg på Oslo. Fjordbyen i fjordlandet. Med få unntak er det ganske triste greier vi osloboere støter på når vi skal handle sjømat. Oslo trenger et skikkelig fiskemarked.

Jeg er selvsagt ikke den første som tenker på det. Et fiskemarked på kaia ved rådhuset har vært diskutert i mange år. Foreningen Fisketorget i Oslo og Indre Oslo Fiskarlag står parat til å starte opp, men er avhengig av velvilje fra kommunen. Det har de for så vidt fått, bystyret gikk i fjor inn for et nybygg til 40 millioner kroner på kaia.

Men, som alltid, er det skjær i sjøen, om man kan si det slik. Nå krangler de om betingelsene i kontrakten.

Fiskerne mener Oslo Havn er så gjerrig at de ikke får napp hos investorene. Oslo Havn mener at leieprisen må kunne justeres etter inntektene, og at de skal kunne overta bygget etter 20 år.

Les mer om saken:

Jeg vet ikke hvem som har rett (men forstår fiskernes ønske om forutsigbarhet), og jeg har ikke 40 millioner, så jeg kan ikke betale for gildet. Men på vegne av Oslos befolkning kan jeg love dette: Blir fiskemarkedet en realitet, vil vi bruke pengene våre der. Som fulle sjømenn. For det er jo ikke akkurat slik at det er flere fisk i havet.

Mer fra Joacim Lund: