Tar det aldri slutt?

I går var det igjen storstreik i Hellas. Tusener marsjerte i regnvær i Athen, mens landets ledere sloss bak lukkede dører både med hverandre og med utsendingene fra EU-kommisjonen og Den europeiske sentralbanken.

Euroen skulle binde EU-landene sammen. I stedet virker valutasamarbeidet mellom 17 av de 28 medlemslandene nå tidvis som gift som skaper nye motsetninger og bitterhet både innen og mellom land.

I Tyskland kan et flertall gjerne tenke seg et eurosamarbeid uten Hellas. Motstanden mot flere tyske garantier for lån til Hellas sterk.

I Athen var de streikendes paroler rettet mot alle de dresskledde rundt møtebordene, men mest aggressivt mot Brussel og Berlin. Etter to år med tyskinspirert sparepolitikk er det mest synlige resultatet en kraftig økning i arbeidsledigheten – og enda høyere statsgjeld.

Svarteperspill

Hellas trenger nye lån hvis landet skal kunne innfri et stort lån som forfaller 20. mars. Alternativet er konkurs, kanskje i kaotiske former. Tiden er knapp. En oppgitt tysk forbundskansler, Angela Merkel, har denne uken spurt hvorfor grekerne trenger så lang tid.

Merkel vet nok selv svaret.

Bak kulissene foregår flere parallelle forhandlinger for å bli enige om hvordan regningen for Hellas økonomiske nederlag skal fordeles. Merkel har selv kastet inn en ny brannfakkel. Hun foreslår – eller krever – at nye lån til Hellas skal settes inn på sperret konto for å sikre at landets kreditorer får betalt renter på sine lån.

I går kveld ventet de fleste at den midlertidige greske regjeringen, ledet av tidligere sentralbanksjef Lucas Papademos, motstrebende ville akseptere kravene fra EU. Lengst inne satt kravet om å fjerne det spesielle ansettelsesvernet for statsansatte – som skal sies opp i tusenvis. Samtidig skal den lovfestede minstelønnen reduseres, til et nivå nærmere Spania og Portugal.

Men det stanser neppe der. Økonomien stuper, og statens inntekter svikter. Det internasjonale pengefondet, IMF, prøve å presse både Hellas, EU, Den europeiske sentralbanken og private kreditorer til å komme opp med flere penger som vilkår for å delta i en ny redningsaksjon.

Det gjelder å unngå svarteper.

EUs bløff

Hovedspørsmålet blir om det egentlig er noen ulykke hvis grekerne velger å gå ut av eurosamarbeidet eller blir kastet ut. Landet utgjør bare noen få prosent av økonomien i eurosonen.

De siste ukene har fallende renter i Spania og Italia – de to landene som antagelig er for store til å redde – virket som balsam på nervene til europeiske politikere. I forgårs sa Nederlands finansminister Jan Kees de Jager og EU-kommissær Neelie Kroes at Hellas kan forlate valutaunionen uten å skade euroen.

Men er det sant?

En valutaunion er et merkelig dyr. For å fungere godt, må det være tillit til at den ikke vil bli oppløst. Hvis ikke, vil frykt for gjeninnføring av nasjonale valutaer og tvangsveksling av bankinnskudd før til at bankene i de svakeste landene tømmes for penger.

Hvis unionen oppløses, vil det utløse en katastrofe i form av bankkollaps, valutamangel, midlertidig varemangel og sviktende tillit til staten. Selv ringvirkningene av at ett land går konkurs eller forlater valutaunionen, er nesten umulig å forutsi.

Men i fjor høst brøt forbundskansler Merkel og Frankrikes president Nicolas Sarkozy et tabu da de åpnet for at Hellas måtte forlate eurosamarbeidet.

De siste ukene har Det internasjonale pengefondets nye sjef, den tidligere franske finansministeren Christine Lagarde, advart EU i skarpe ordelag. Hvis et land går ut av eurosamarbeidet, kan det bli utålelig dyrt også for andre land å finansiere seg.

Det er rimelig å tenke seg at også Merkel har fått kalde føtter. For at ikke panikken skal spre seg, må banker som deltar i gjeldsforhandlinger i Hellas, få full sikkerhet for at de rentene på resten av gjelden blir betalt punktlig.

Derfor kommer det tyske forslaget om at nye kriselån til Hellas skal plasseres på sperret konto, langt unna slepphendte greske politikere.

Det ville egentlig passe med mønsteret vi har sett helt fra den første krisepakken til Hellas våren 2010. Lånene til Hellas har ikke minst gått til å betale renter og avdrag til europeiske banker.

Det tyder på at EU-politikere som hevder at Hellas nå står i fare for å bli sparket ut av valutaunionen, bløffer. Deler av europeisk bankvesen kan være i fare hvis tilliten til, og verdien av, italienske statsobligasjoner undermineres.

Blant grekere stikker en frykt dypere enn noen annet, nemlig frykten for at Hellas skal bli et isolert land langt fra Europas sentrum.

Gresk bløff

En voksende skare økonomer både i og utenfor Hellas mener at landet vil være best tjent med å nekte å betjene gjelden så snart som mulig. En utsettelse vil bare føre til at arbeidsledigheten fortsetter å øke.

Da burde vel saken være enkel?

Men mens grekerne streiker og marsjerer, skjer det noe annet. Oppslutningen om gresk EU-medlemskap og deltagelsen i eurosamarbeidet har økt ganske kraftig. Dette står i motstrid til utviklingen i mange andre euroland.

Blant grekere stikker nemlig en frykt dypere enn noen annet, nemlig frykten for at Hellas igjen skal bli et isolert land, langt fra Europas sentrum. Moderne gresk historie tyder på at det politiske og økonomiske systemet i en slik situasjon kan gå i oppløsning.

De greske politikerne som nå forhandler, bærer mye av ansvaret for Hellas begredelige utvikling gjennom flere tiår. De tre partiene i overgangsregjeringen forsøker nå å spille hverandre ut mot hverandre i sin motstand mot ulike deler av det nye kriseprogrammet. Men de står også i fare for å bli tatt i bløff. Deres møte med velgerne under det planlagte valget i april kan bli brutalt.

EU og Hellas ser nå hverandre i hvitøyet. Den mest sannsynlige utgangen er at greske politikere til slutt gir etter – og at Hellas i siste øyeblikk får både gjeldslette og nye lån.

Men vent ingen mirakler. For det greske folk står valget nå bare mellom dårlige alternativer.