Når styreledere eller konsernsjefer begynner å snakke om at deres selskap har «gode eiere», skal man spisse ørene. For tillitsmenn i aksjeselskaper er eiernes tjenere og redskaper.

Slik ordbruk er som regel en indikasjon på en dårlig forståelse av rollefordelingen.

Hvis fortegnet snus fra ros til offentlig kritikk av eierne, snakker vi om et opprør.

En egen pressekonferanse hvor styrelederen kritiserer den som eier flertallet av aksjene i selskapet, er jevngodt med revolusjon. Da snus forretningslivets verden på hodet.

Det var det Telenors styreleder gjorde sist fredag. Harald Norvik kritiserte offentlig næringsminister Trond Giske for å ha utsatt Telenor, som medeier i A-pressen, for press på grensen av det utilbørlige for å hindre salg av TV 2 til Danmark.

Giske har medgitt at salget av TV 2 var en sak for styret, ikke eierne. Men han la til at saken var kontroversiell.

I virkeligheten drev Giske noe som lignet en kampanje for å endre Norviks og Telenors syn. Det var i hvert fall en sak for Trond Giske.

Harald Norvik har vært ute en vinterdag før. Han svarte med å gå forbi eller bak ryggen på næringsministeren: Han ba statsministeren bekrefte eller avkrefte at næringsministeren talte på vegne av Regjeringen.

Norvik nektet altså å ta det for god fisk at næringsministeren hadde kompetanse på sitt eget embetsområde.

I sum utgjør Norvik opptreden, med pressekonferansen som toppunkt, minst en dobbel avskjedssøknad. Stein Erik Hagen er blant dem som har erklært tvert at i en privat bedrift ville Norvik normalt ha blitt kastet. Derfor skulle Norvik normalt vært ferdig.

Til syvende og sist er det makten som rår, også i aksjeselskaper dominert av staten. Den konsernsjef og det styre som lenge nok tirrer staten, vil oppleve at det er slik. Slik ble tidligere styreleder i Hydro, Jan Reinås, presset ut i 2007. Giske forvalter på statens vegne 54 prosent av aksjene i Telenor. Det er i praksis mer enn nok eierandel til å avgjøre en hvilken som helst sak – eller å bytte ut styrelederen.

Hvem skal ut?

Stein Erik Hagen tar feil på et viktig punkt. Norvik gikk i realiteten ikke imot eieren.

Giske forsøkte å presse Norvik og Telenor til å endre syn i en sak hvor statsministeren har kunngjort at Regjeringen ikke har noen mening.

Rett før et avgjørende styremøte sendte Giske riktignok to SMS-er til Norvik om at han ville ta saken opp med partilederne som utgjør Regjeringens underutvalg. Dit kom saken aldri.

Men alt dette ble bare klarlagt for offentligheten gjennom et dristig spill fra Norviks side. I denne fasen brøt han i realiteten reglene for kommunikasjon mellom eier og styreleder.

Og her medvirket Stoltenberg indirekte: Da Norvik henvendte seg direkte til statsministeren for å få vite hva Regjeringen mente om Telenors handlemåte og salget av TV 2 til Danmark, ble ikke Norvik henvist til fagstatsråden, altså Giske. I stedet kommuniserte Stoltenberg selv direkte med Telenors styreleder, nettopp for å slå tilbake mot Giskes handlinger.

Hadde Stoltenberg og hans stab opptrådt mindre forekommende ved en eller flere av disse korsveiene, ville Norvik vært ferdig.

Hvis Norvik blir sittende, slik det foreløpig ser ut til, er det et kraftfullt uttrykk for hvor dyp splittelsen mellom Jens Stoltenberg og Trond Giske er blitt i løpet av denne striden.

Pengene våre

Den fascinerende konflikten mellom Norvik, Giske og Stoltenberg har gjort at et annet og kanskje viktigere spørsmål er kommet i bakgrunnen: Hvordan påvirkes styringen av hel— og deleide statlige bedrifter?

Dette er en mildt sagt viktig sak. Verdien av statens eierandeler som departementene forvalter direkte, er på omtrent 600 milliarder kroner, svarende til nærmere 20 prosent av Oljefondet.

Regjeringen har med Stortingets samtykke fastlagt eierskapsprinsipper som med noen unntak gjør staten til en temmelig usynlig eier i bedrifter med kommersielle mål, som Telenor.

Dette er i samsvar med lange historiske erfaringer: Staten står over valget mellom å være en svak eier eller en dårlig eier .

Dette er et dilemma som politikere med sans for og behov for oppmerksomhet liker dårlig.

I det øyeblikket en statsråd blir delaktig i kommersielle beslutninger, må han kunne forsvare dem i stortingssalen. Det er et dårlig sted for å diskutere business eller videreutvikle forretningsstrategier.

Kommersiell suksess

For Stoltenberg med hans sans for administrasjon og økonomiske resultater er det enklere. Det er han som selv formulerte prinsippene som det statlige eierskapet hviler på. Staten skal holde seg borte fra løpende kommersielle beslutninger.

Statsministeren har historien i ryggen. De statlige og halvstatlige norske bedriftene har fått usedvanlig handlingsrom. Det har stort sett gitt gode økonomiske resultater.

Det er slik Telenor og Statoil har spredt seg utover verdenskartet, drevet av egne ambisjoner som ingen politiker har stanset.

Politisk impotens

Prinsipielt sett kan staten likevel ikke nekte å ta ansvar for noe som skjer i et selskap hvor staten er dominerende eier, bare fordi saken ikke har vært behandlet på selskapets generalforsamling.

En statlig eierskapsstrategi basert på kommersiell ikke-innblanding kan derfor i visse situasjoner bli en oppskrift på politisk impotens.

Norske regjeringsmedlemmer må kunne kritisere Canada når landet ikke overholder sine traktatforpliktelser etter Kyoto-avtalen, selv om Statoil er blant dem som nyter godt av denne politikken.

Men alle kan ikke stå helt fritt. På avgjørelsens dag kan en næringsminister med ansvar for Telenor eller et annet selskap bare ha ett budskap. Og det bør være det samme som statsministerens.