Det begynte med operaen i Sydney med sine gigantiske hvite skall som svever over en terrassert bastion. Det fortsatte med museet i Bilbao med sine vridde spiralformer i blank titan. Og i Hamar med Vikingskipets spente bue, i Oslo med Operaens sammenstøt av skrånende hvite flater og i Kristiansand med teaterhuset Kilden og dets bølgende muslingskall.

Og nå sist med den lyse glasskappen over Renzo Pianos Astrup Fearnley Museum på Tjuvholmen i Oslo.

Alle er signalbygg for det moderne opplevelsessamfunnet og erstatter tidligere tiders monumentalbygg som kirken, rådhuset og slottet. Men hvorfor et slikt ekspressivt formspråk som tilsynelatende kolliderer så voldsomt med sine rettlinjede omgivelser? Er det bare en formal lek med abstrakte geometrier gitt av nye materialer og prosjektering i 3D?

Nei. De beste av dem illustrerer et skifte i hva et monumentalbygg skal uttrykke. Tidligere var det bruken som skulle gi seg tilkjenne i eksteriøret, nå er det stedet der bygget ligger.

Bruksuttrykket

På 1800-tallet var spørsmålet: Hva er funksjonens vesen? Og fra svaret utledet man i eksteriøret et bilde på innholdet. Den gotiske kirkearkitekturen var et sted for bønn, derfor springer alle linjer oppover og derfor valgte man den gotiske stilen som ga tankebesøk til da kristendommen dominerte verden. Det skal altså godt gjøres å forveksle Uranienborg kirke med en bensinstasjon. Samme med Universitetet i Oslo. Det stramme og symmetriske eksteriøret skulle fortelle om studienes krav til «Fred og Alvor» og den greske stilen minnet om Hellas, vitenskapens vugge. Eller motsatt, som i Nationaltheatrets fire fasader som alle er forskjellige og bærer bud om scenekunstens maskeskift.

Hva så med Vikingskipet? Kan en lese av eksteriøret at der skal man gå på skøyter? Kunne ikke bygget like gjerne ha vært en grønnsakshall eller et konferansesenter for Statoil? Og hvor mye ved den nedlagte Operaen minner om Verdi og Wagner? Og hva er det ved Lambda som forteller om Munch, eller bølgeformene om teaterlivet i Kristiansand. Kunne ikke Kilden like gjerne ha vært en kirke?

Vi må gå utenfor husene for å finne svaret. For Sydney-operaen er ikke bare en opera, men også en abstraksjon av sin plassering i landskapet ut mot Sydney havn. Bygningen skyter over vannet på en kai, og de hvite skallene, sier arkitekten, svarer på skydrevet over sjøen og seilbåtenes glidninger mot horisonten. Tilsvarende er Bilbao-museets blanke vridninger å sammenligne med uferdige metallskrog, som en hildring om skipsverftene som lå der før kulturen fortrengte industrien. Og Vikingskipet er nettopp dét: En veltet båt i opplag ved Mjøsas bredd. Mens Operaen er en snølagt strand i enden av Bjørvika der isflakene topper seg bak dem som tør bevege seg ned til vannkanten. Og bølgene over kulturhuset i Larvik og Kilden i Kristiansand, er begge hentet opp fra saltvannet som ruller langs bryggekantene foran.

Museet og seilbåten

Derfor kan man heller ikke se at Astrup Fearnley er et kunstmuseum. Noe det heller ikke var planlagt som, da byutviklerne Aspelin-Ramm og Selvaag fikk med seg Renzo Piano for å lage et hus til kontorer, opplevelsessenter og galleri. Museum for moderne kunst ble det først senere, fordi Hans Rasmus Astrup var forutseende.

Det man møter er en visjon av seilbåten, der storseil og fokk er ved å bli heist omgitt av master og stag. Og med trevegger som i et skrog laget av smalplank som dørken om bord.

Elegant som en svane inntil de høye blokkene bak, anfører museet hele raden av småbåter som ligger tett i tett langs Stranden på Aker Brygge. Den lange bryggegaten ut fra Rådhuset ender ikke opp i museet, men flerrer det i to, og omdannes underveis til en kanal som leder blikket rett mot Oslofjorden og øyene. Det samme skjer på tvers. Fra den halvrunde plassen i enden av den nye Tjuvholmen allé, fører steile trappetrinn ned til kanalen, derfra over en leider og inn i museet mens blikket farer videre over sjøen mot Akershus.

Museet og stranden

Slik forankres båtvisjonen til byens fjordblikk, men også til den nye parkstranden som utgjør byens avslutning. Forankringen skjer nesten fysisk ved at en takspiss borrer hull i bakken for å ta imot regnvannet, men også ved det overgripende med det store seilet som roer ned bølgene i gressbakkene rundt. Selv skulpturene er valgt for å fortelle om hvor vi er: Svarte bronseballer som ruller over gresset, og neonfargede badedyr som er henslengt på sandstranden.

Man kan ikke se at Astrup Fearnley er et kunstmuseum. Noe det heller ikke var planlagt som.

Stille og rolig har bybyggere reist et nytt signalbygg i Oslo. Helt uten støy og krangel som rundt Munch-museet og Nasjonalmuseet.

Det må skyldes arkitekturen, for alle kan se den har funnet sitt sted.