«YUMMY SURF AND TURF», melder Erik K. om spisestedet Cuba, mens Julie tipser om Cote hvis du vil ha fransk mat, god vin og gratis trådløst nett. «Fredag er den minst travle dagen på den iranske ambassaden », melder Ellie H. Jeg aner ikke hvem Erik, Julie eller Ellie er, men de er bare noen av en bråte folk som har lagt igjen virtuelle tips om de stedene som er rett i nærheten av der jeg står på gaten i London og sjekker inn med mobilen min.

RUNDT DEG ligger mengder med tips om hva du bør se, gjøre og spise i en mengde byer. Det er bare å sjekke inn med mobilen, så dukker det opp tips om steder man bør oppsøke, og steder man bør ligge langt unna.

Fenomenet kalles geolokasjon eller geotagging, og er foreløpig bare tatt i bruk av rundt en prosent av det norske folk. Men det kommer til å endre seg, for nå kommer Facebooks lokasjonstjeneste, kalt Places. Og siden langt over to millioner nordmenn er på Facebook, kommer mange til å ta i bruk tjenesten som lar deg vise omgivelsene hvor du er, hvor du har vært og hva du synes om stedet.

Vi har et mål for turen til London: Uansett hva vi skal se, spise eller gjøre, lar vi tipsene på geolokasjonstjenestene Foursquare og Gowalla styre valgene våre. Hvis et sted anbefales av mer enn fem personer går vi dit, men vi svinger også innom hvis vi får tips om noe som ligger veldig nær stedet der vi er akkurat da. Og London er perfekt for å teste ut geolokasjon, for her er det tett i tett med tips uansett hvor i byen du befinner deg.

Forskjellen i forhold til å følge en vanlig reisehåndbok er åpenbar — en reisehåndbok er som regel skrevet av en eller maks to personer, mens her får vi tips fra hundrevis av mennesker, mange av dem bosatt i London.

Og mens reisehåndboken din kanskje ble trykket for et år siden, er de ferskeste tipsene vi kommer over på Foursquare lagt inn dagen før.

DET BEGYNNER svært bra. For å virkelig gjennomføre en reise der vi lar ukjente privatpersoner styre våre valg, bestemmer vi oss for å velge det hotellet som rangeres som nummer en på TripAdvisor (listen endres daglig), en populær nettjeneste der folk skriver anbefalinger — eller totalslakter - hoteller de har bodd på. I London er det over 1000 hoteller folk har skrevet gode og dårlige anmeldelser om. En god anmeldelse fører hotellet oppover på rankingen, en dårlig fører til at det faller noen plasser.

Vi blir på ingen måte lei oss da vi oppdager at hotellet som er nummer en på TripAdvisors liste er et femstjerners hotell som har fått ekstremt gode tilbakemeldinger fra folk som har bodd der. Med fem stjerner er det selvfølgelig et luksuriøst hotell, men det er servicen som først og fremst fremheves av alle som har skrevet sin hjertens mening om hotellet «The Milestone» i Kensington.

Vi har høye forventninger, og blir ikke skuffet. Fra det øyeblikket vi kommer inn døren, får vi en service verken fotograf eller journalist noen gang tidligere har opplevd på hotell. Over alt er det butlere som tiltaler oss med navn, og sørger for å oppfylle alt vi ønsker oss, pluss et par ting vi ikke engang hadde tenkt på å ønske oss.

Siden mitt rom er bestilt til en kvinne, ligger siste utgave av ethvert tenkelig damemagasin pent dandert på et bord, på badet er det ikke bare den vanlige hotellsjampoen, men også lipgloss, alskens kremer, neglesett og alt annet man måtte trenge. Jeg rekker så vidt å sette fra meg håndvesken på sengen, før en dame materialiserer seg ut av intet og lurer på om jeg har lyst på et glass champagne, en drink, eller kanskje en kopp kaffe eller te?

Jeg svarer kaffe, siden vi tross alt er på jobb. Svusj, så er damen tilbake med et brett med ørtynne porselenskopper, kaffe, et brett med frukt og flaskevann i veskestørrelse - det er jo varmt ute, så kanskje jeg vil ha med en flaske vann?

Det kommer håndskrevne kort under døren med morgendagens værvarsel, og tilbud om at hotellet selvsagt kan pakke ut bagasjen min. Service i stjerneklassen. Artikkelen fortsetter under bildet.

LUKSUS: Alle detaljer er på plass på det kvinnelige hotellrommet. FOTO: Rune Sævig
Rune S�vig

DET KUNNE VÆRT FRISTENDE å bli værende i all denne luksusen, men vi må ut, her skal London utforskes med Foursquare og Gowalla. Vi har ikke planlagt noe, har ikke så mye som et kart med oss, kun mobilen. Fotografen har et oppdrag i Kin's Cross, så vi drar dit. Mens vi drikker kaffe sjekker vi hva King's Cross har å by på.

Ifølge Foursquare er det «a strange lighthouse» fem meter fra oss, uten noen nærmere beskrivelse. Vi oppdager etter hvert et pussig fyr-lignende metallpåbygg på toppen av nabohuset. Ingen stor opplevelse, men ganske riktig beskrevet — det er ikke så mye mer å si om fyrhuset at det ser rart ut.

Ifølge tipsene er vi også 17 meter fra stasjonen 9 ¾, som er stasjonen der Harry Potter tar det magiske toget til Hogwarts trollmannskole. Vi hadde i grunnen ikke tenkt på å dra dit, men når vi er 17 meter unna må vi selvfølgelig gjøre det. Og ganske riktig, på King's Cross Station finnes en «magisk» stasjon innimellom de ordinære stasjonene, der turistene morer seg med å ta bilder ved en bagasjevogn som ser ut som den er i ferd med å forsvinne inn i veggen.

VI RUSLER LITT PÅ MÅFÅ, før vi sjekker inn på mobilen igjen. «Fabelaktig stemning på The Hub», sier en. «Mye kreativitet, og muligens bydelens beste kaffe», sier en annen. «Funky på The Hub», sier en tredje. En liten, blå prikk på kartet på mobilen viser hvor vi er, en rød prikk viser The Hub. Men der er det ingen skilt, ingenting som viser hva dette er. Døren er låst, men plutselig går den opp. Inne er det høyt under taket og vi ser rett inn på glassrom der folk tydeligvis er inne i livlige diskusjoner. Det minner om et svært elegant kontor, men likevel ikke. Hva er dette for et sted?

— The Hub er et sted der kreative folk kan møtes, leie seg en kontorplass, utveksle ideer og løsninger med folk som kanskje jobber med noe helt annet. På kveldstid har vi foredrag og kulturarrangementer her, sier T'Leisha Gray, som tar imot oss.

- Ifølge tipsene på Foursquare har dere usedvanlig god kaffe?

— Hehe, det har vi. Men den er bare til de som jobber her, smiler hun.

Vi er ikke de første som kommer inn på The Hub etter å ha funnet tips om det på Foursquare.

— De fleste som kommer hit er innovative og oppdatert på teknologi, sier Gray.

The Hub er ikke noe turiststed, og dermed ikke noe blivende sted for oss. Men definitivt et sted å ha i bakhodet hvis man er i London og har behov for å jobbe noen timer. Hadde vi i det hele tatt hørt om The Hub uten å sjekke inn i området med mobilen? Neppe.

VI TRENGER EN PAUSE , og sjekker hva som finnes i nærheten. «Do't go. Overpriced. Under-flavoured», meldes det om nærmeste spisested. Greit, da dropper vi det. Derimot er det mye pent å lese om et sted som heter Camino, og mange anbefaler at vi bestiller Serges. Vi aner ikke hva det er, men finner etter hvert Camino, som viser seg å være en livlig, spansk bar og restaurant inne i slags bakgård mellom flere forretningsbygg. Ikke mulig å se stedet fra gaten, og vi hadde gått rett forbi hvis det ikke var for at Gowalla fortalte oss at det lå et sted der inne. Vi bestiller Serges, men nei.

— Serges er en portugisisk øltype vi hadde her før, men sjefen fant ut at det ble litt dumt å ha portugisisk øl på en spansk bar, sier bartenderen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

GJEMT: Camino hadde vi aldri oppdaget uten de digitale anbefalingene. FOTO: Rune Sævig
Rune S�vig

Plutselig er vi akutt sultne. Vi sjekker ut flere steder i nærheten som skal ha knallgod mat, ifølge Foursquare, men ingen åpner middagsserveringen før om et par timer. Bortsett fra Byron, som skal ha Londons beste burger, hvis våre ukjente veiledere har rett. Vi får digre kvalitetsburgere med godt tilbehør, og er enige med de ukjente — dette er virkelig bra.

På vei inn til hotellet vårt ser vi at mange anbefaler å ta den tradisjonelle, britiske afternoon tea på akkurat dette hotellet, så det gjør vi. Peter tipser om at dette er et godt triks mange steder. Har du ikke råd til å bo på de dyre, eksklusive hotellene, kan du likevel få med deg fornemmelsen av luksus ved å ta for eksempel en kopp te eller et glass vin på stedet, uten å blakke deg helt. På The Milestone serveres teen på erkebritisk vis, med små agurksmørbrød, scones med syltetøy, lekre små kaker, og te som butleren siler gjennom en sølvsil.

UT IGJEN, her skal vi ikke gå glipp av noe. Neste stopp er London Eye, det digre pariserhjulet der du kan stå i en glasskuppel mens du fraktes høyt opp over byen. London Eye er en relativt fersk attraksjon, og køene kan være kilometerlange. Men her er Foursquare vår venn: Kom etter klokken fem på ettermiddagen, da er køene korte og du får se London i solnedgang, er den unisone meldingen fra alle som har lagt igjen sine meninger om London Eye. Kjøp billetter på nett i forveien, så slipper du all kø, er et annet godt tips fra flere.

Av ren nysgjerrighet vil vi også teste et sted som får elendig omtale. Vi velger utestedet Archangel, som ikke får ros for noe i den virtuelle verden. Er det bare noen som har hatt en dårlig dag da de var her, eller er det virkelig ille?

Det er i alle fall ikke mye å skryte av, viser det seg. Harry interiør, høy teknomusikk, bartendere som prøver å se kule ut uten å lykkes, kjipe drinker. Men grei småmat, uten at det på noen måte redder inntrykket.

DAGEN ETTER er det strålende sol, og vi velger å følge de som tipser om å gå en tur i vakre Kensington Gardens. Mens vi er der detter det også inn en rekke anbefalinger om at vi må få med oss den nyeste utstillingen på Kensington Palace. Normalt er dette noe både fotografen og undertegnede helst styrer unna, men nå er vi jo en gang her for å se om det har noe for seg å følge andres anbefalinger.

Det viser seg å være lurt. Kensington Palace har sluppet til kunstnere og designere for å lage utstillingen «Enchanted Palace». Følelsen av at stedet er forhekset er absolutt til stede.

Fra lysekronene henger det kunstinstallasjoner, et rom har blålig lys og prinsesse Dianas kjole hengende mellom hvite trær. I en ballsal ser du skyggene av et dansende par i taket, men det er ingen som danser på gulvet. En barnestemme som hviskesynger en gammel regle tar deg gjennom rommet der gamle, kongelige leker er utstilt, før du kommer inn i en ballsal med tusenvis av små tinnsoldater på gulvet. Overalt er det lekt med lyder, lyssetting, installasjoner, skrift på veggene og spesielle stemninger.

Ingen grunn til å slutte å følge gode tips her, så vi tar en kopp te i The Orangery rett ved palasset. «Et av de vakreste stedene å nyte en kopp te i London», skriver Kate, og vi tviler ikke.

I NÆRHETEN av Oxford Circus får vi problemer. Det er tettpakket med folk overalt, og vi får ikke sjekket inn noe sted. Network problems, er alt vi får. Her hadde definitivt en god, gammeldags reisehåndbok gjort mer nytte for seg. Vi rømmer inn i Soho, og her renner det inn med tips igjen.

«Trolig den beste tapasen du får utenfor Spania!», «Spør etter kanin, selv om det ikke står på menyen. Du vil ikke angre», er noen av tipsene om Tierra Brindisa, et lite, grønnmalt spisested. Vi prøver, og får et av de beste tapasmåltidene vi noensinne har smakt. Selv om de ikke hadde kanin akkurat da vi var der.

— Gowalla? Foursquare? Nei, det har jeg aldri hørt om. Skriver folk om oss? Oj, da må vi finne ut hva de skriver, sier servitør Jaap Boelens, uvitende om at hennes arbeidsplass er en av de mest anbefalte i Soho.

Ifølge Foursquare kan vi få rabatt på The Breakfast Club rett i nærheten hvis vi sjekker inn på stedet. Vi er på ingen måte sultne mer, men nysgjerrige på om det er mange som kommer innom etter å ha sett tipsene på Foursquare.

— Vi hadde en fyr innom her som fikk rabatt, ellers har det vært lite. Men når flere tar slike tjenester i bruk, tror jeg det vil være en bra måte å markedsføre steder på. Kanskje det blir like viktig som TripAdvisor, sier manager Jen Blackwood.

TRIPADVISOR, JA. Tilbake på hotellet vårt, der vi motvillig skal sjekke ut fra den deilige luksusverdenen, spør jeg hvor viktig TripAdvisor er.

— Ekstremt viktig. Vi sjekker jevnlig hva folk skriver om oss, sier ulastelig antrukne Lee Burnikell i resepsjonen.

- Så dere vet hvilken rangering dere har akkurat nå?

— Ja, definitivt. Vi er nummer én, sier Burnikell med et stort smil.

— TripAdvisor har mye makt. De aller fleste av gjestene vår har lest om oss der før de kommer hit. Foursquare og Gowalla kan bli viktige også, sier Burnikell, som også kjenner til hva som skrives om hotellet hans der.

- Hva hvis dere får dårlige tilbakemeldinger på nett?

— Det skjer svært, svært sjelden. Forklaringen kan være at vi til enhver tid er to ansatte pr. gjest, sier Burnikell.

— Men når det en sjelden gang skjer at en gjest ikke er hundre prosent fornøyd, tar vi det alltid opp internt på hotellet, for å lære av det.

Vi la ikke igjen noen virtuell tilbakemelding på «The Milestone», men hadde vi gjort det ville den nok vært ganske samstemt med de andre gjestene: Dette er et hotell helt utenom det vanlige.

Konklusjon: Vil vi dra på ferie og la vilt fremmede styre turen vår igjen?

Ja, gjerne. Men fortrinnsvis på steder som London, der vi har vært før og er åpne for å se helt nye sider av byen.

Har du prøvd hoteller eller spisesteder etter anbefaling fra fremmede?

TETT MED TIPS: Slik kan du se London på lokasjonstjenesten Gowalla.
KANIN: Spør etter kanin, selv om det ikke står på menyen, lyder ett av tipsene på Foursquere.