VI ER PÅ VEI inn i en helg som kan avgjøre SAS' skjebne. Styret i selskapet kommer i morgen sammen for å vurdere svarene fra fagforeningene som er blitt bedt om å akseptere omfattende oppsigelser, store lønnskutt og en radikal omlegging av pensjonssystemet.

Ledelsen i SAS sier at uten at alle fagforeninger er beredt til å gjennomgå denne hestekuren, er det kroken på døren for det skandinaviske flyselskapet.

Det er ikke første gang vi hører den slags påstander – eller trusler. Og hvis det er absolutt avgjørende å få alle ansatte med, hvorfor har da ikke ledelsen i selskapet selv blitt bedt om større ofre?

Men et selskap som ikke kan skaffe seg kassakreditt på egen hånd, lever uansett et liv på kanten av graven. Regjeringen i de tre skandinaviske landene, som tilsammen eier 50 prosent av selskapet, og bankene har inngått en pakt som det skal mye til å endre. Det blir angivelig ingen kreditt hvis ikke alle krav oppfylles.

Spillerommet for forhandlinger virker ytterst begrenset.

DE ANSATTE og deres fagforeninger er derfor under et voldsomt press.

Selv om disse dramatiske omleggingene blir gjennomført – på toppen av flere tidligere sparerunder – er det paradoksalt nok likevel ikke sikkert det er nok. Innebygd i SAS-modellen ligger det så mange stivheter som ville være helt utenkelige for et nytt flyselskap – inkludert Norwegian. Dette er et varig handicap.

Noen har fremstilt krisen i SAS som et møte mellom det som blir kalt "den nordiske modellen" og den deregulerte, globaliserte kapitalismen, med nådeløs konkurranse på tvers av landegrensene. Det er ingen tvil om at SAS, og andre flaggselskaper, står overfor en helt ny konkurransesituasjon. Blant annet kan konkurrentene, men så langt ikke SAS, hente en god del av arbeidskraften på fly til og fra Skandinavia fra land med langt lavere lønnsnivå.

Men SAS er en nokså spesiell variant av Skandinavia. Det er vanskelig å peke på andre næringer som så lenge kunne leve så høyt på kombinasjonen av innenlandske reguleringer og internasjonalt prissamarbeid med andre flyselskaper. Lønnsevnen ble tilsvarende høy.

FOR FAGFORENINGER, særlig når det mange foreninger som vokter på hverandre, er det alltid smertefullt å si fra seg goder som er kjempet frem. Da forsvinner jo langt på vei poenget med fagforeninger.

Men dette er en ekstraordinær situasjon. De SAS-ansatte og deres fagforeninger står overfor en kamp som de ikke har råd til å vinne.

SAS trenger en virkelig omstart.