I en tid da relasjonen mellom Russland og de fleste vestlige land surner, gjelder det å vokte sine fremstillinger av hverandre, men samtidig stå på sine prinsipper.Det er et stort problem for Russlands forhold til omverdenen og spesielt til vestlige land at ytre fiendebilder projiseres for innvortes bruk. Offisiell russisk retorikk fremstiller opposisjonen som støttet av vestlige aktører for å undergrave regimet. Disse påstandene flyter sammen med utbredt antivestlig retorikk i en rekke russiske kjernemiljøer og i innflytelsesrike medier. Tilsammen danner de en ensidig konstruksjon av Vesten og spesielt USA som en upålitelig partner, ja, nærmest som en fiende. Det er helt åpenbart at dette ikke legger til rette for den tilnærmingen man kunne ønske seg i relasjonen mellom Russland og Vesten.

Som russlandsforskere har vi stort sett granskningsblikket rettet mot Russland, men i en tid som denne synes det også viktig å se kritisk på våre egne fremstillinger av Russland. Relasjonen mellom nasjoner formes ikke av den ene parten alene, men i samspillet dem imellom.

En motsats til Vesten

Slik Vesten alltid har vært en av Russlands mest "signifikante Andre", altså den man definerer seg selv i motsats til, er Russland en av Norges "signifikante Andre". Russland er både den fryktede Sovjetunionens arvtager og 90-tallets kaotiske mafiavelde. Ikke bare dagens norske medier, men kanskje også de fleste av oss, elsker å definere norsk humanisme og demokrati i motsats til russisk kriminalitet og enevelde.

I en av Aftenpostens siste reportasjer fra Russland, for eksempel, listes det ganske enkelt opp seks grusomme drap. Russeren fremstår som fullstendig alkoholisert og voldelig. Tabellen som står ved siden av blir overhodet ikke kommentert, men viser at antall mord i Russland har gått ned med to tredjedeler det siste tiåret. Ifølge en FN-statistikk fra 2012 er Russland et langt mindre voldelig sted enn de fleste karibiske ferieparadiser. Noen dager før sto en helsides reportasje med tittelen "Luksuslivet til galeislaven Putin" på trykk. Den inneholdt stoff og bilder om den russiske statslederens klokker, biler, fly, og ryktene om en hemmelig formue. Den liberale, vestvennlige russiske opposisjonspolitikeren Boris Nemtsov, som også er kilde til all informasjon i artikkelen, er avbildet med et tiltalende portrett, i sterk motsetning til bildet av Putin — som fremstår som djevelen selv.

Stereotypier

Hvorfor er dette problematisk? Er ikke dette bare stereotypiske, folkelige bilder som favner essensen av hva Russland er og som alle nødvendigvis må holde seg med? Vi mener det er problematisk. Det er både mulig og nødvendig å forholde seg kritisk til våre egne forestillinger om Russland.

For det første bidrar stereotypier i den nasjonale diskursen om Russland til at vi lar være å trekke frem sider som ville gjort oss mindre fremmedgjort overfor landet. Disse sidene finnes. I vårt forskningsprosjekt om modernisering i Russland analyserer vi en rekke russiske reformtiltak. Moderniseringstiltakene i Russland er primært rettet mot å begrense landets avhengighet av olje og gass. Innovasjon, energieffektivisering og entreprenørskap er nøkkelord. Oppbygningen av Skolkovo, en innovasjonslandsby i utkanten av Moskva, blir ofte avvist som et klassisk russisk Potemkin-prosjekt. I realiteten er det ikke ulikt lignende prosjekter i vestlige land. Skolkovo skal være "grønn", "moderne" og "internasjonal". Kort sagt "fremtidens by".

Øve innflytelse

Noen moderniseringstiltak er også satt i gang i den sosiale og politiske sfære. Samfunnskamrene ble etablert i Moskva og i alle russiske regioner som et mellomledd mellom staten og det sivile samfunn. Selv om de fleste avviser kamrene som spill for galleriet, viser forskningen at sivile aktører i samfunnskamrene faktisk navigerer relativt fritt og strategisk i disse vanskelige farvannene. De er klar over faren for å bli kooptert av staten, men bruker den tilgangen de er blitt gitt til å heve røsten og øve innflytelse. Dette er ikke helt ulikt hvordan statsfinansierte norske NGO-er (ikke statlige organisasjoner) må balansere for å være både utenfor og innenfor den politiske lavvoen.

For det andre har negative stereotypier av den "signifikante Andre" det med å komme høyt i kurs akkurat når de gjør mest skade. Det er den situasjonen vi står overfor i dag. Etter gjenvalget av Putin som president og Pussy Riot-saken synes det å være fritt frem for svartmaling av Russland. Russland er ikke bare "et annet sted" i Peter Normann Waages terminologi, men tilsynelatende et grusomt sted.

Norsk retorikk

Denne svartmalingen har riktignok ikke blitt reflektert i offisiell norsk retorikk inntil nå. Snarere har man de siste årene artikulert et noe rosenrødt bilde av utviklingen i Russland og den historisk gode norsk-russiske relasjonen. Når det gjelder demokrati og menneskerettigheter har en rekke hendelser funnet sted over de siste ti årene som strider mot de prinsippene vi tror på, uten at det fra offisielt norsk hold er blitt tonet flagg. Mange russiske menneskerettighetsforkjempere har uttrykt en følelse av å ha blitt sveket av det de trodde var deres støttespillere i Vesten.

Derfor blir det desto viktigere å vokte sine ord og velge sine saker med omhu nå når demningen synes å ha bristet. At norske myndigheter velger å heve stemmen akkurat på Pussy Riot-saken og føye seg til fordømmelseskoret, er kanskje ikke det klokeste. Pussy Riot oppsummerer og taler til vår identitet. Det er kvinner, det er protest mot overmakten og det er fri kunst mot religionen. Det er få, selv i Russland, som vil mene at varetektsfengslingen og straffen er på sin plass. Likevel er denne saken langt fra den mest alvorlige trusselen mot demokrati og menneskerettigheter i Russland.

Dessuten får Pussy Riot-kritikken en utilsiktet effekt nettopp fordi man har latt ting passere tidligere. Den russiske påstanden om at Vesten er dobbeltmoralsk og benytter seg av menneskerettighetskritikk for å skade Russland, får kredibilitet. Det hjelper ikke at Pussy Riot oppfattes å tråkke hardt og respektløst på en viktig del av mange russeres identitet. Den ortodokse kirke er nemlig ikke bare kompromitterte, tilsynelatende autoritære patriarker med for mye verdslig gods. Den er også skarer av troende russere som hegner om en nyvunnen tilhørighet.

Dette innspillet er ikke ment som en fornektelse av det gale som skjer i Russland. Det er heller ikke en oppfordring til å la være å stå for det vi holder for sant i Norge og ytre det overfor Russland. Det er ment som en slags "Vær Varsom-plakat" for dem som forsker på, skriver om og befatter seg med Russland i Norge i dag.