Be seated, lyder det fra en kappekledt herre i Gamle Festsal, Universitetet i Oslo. Det er klart for disputas.

En liten prosesjon av en tysk, en engelsk og en norsk opponent, samt doktorand Christine Sachs-Olsen, har allerede inntatt sine fremskutte posisjoner i salen sammen med den kappekledde disputaslederen. Så setter publikum, bestående av familie, venner og kolleger, seg i det nærmeste du kommer visdommens tempel på våre breddegrader. Dermed kan seremonien begynne – på engelsk, selvfølgelig.

To timer senere:

— Jeg fryktet at det skulle vært verre, smiler Christine Sachs-Olsen og tar glad og lettet imot gratulasjoner og klemmer fra venner, familie og kolleger. Bak seg har hun seks års arbeid, en prøveforelesning og en disputas. Nå står en etterlengtet doktorgradsmiddag for tur.

Høytid i Bergen

En stor begivenhet når datteren Christine Sachs-Olsen tar doktorgraden i medisin. Det synes pappa Åge Munch-Olsen, som sørget for en ekstra spiss på middagen; den "hemmelige" sennepssausen fra Arendal.
Carl Martin Nordby/Aftenposten

Om ikke alle disputaser foregår i like staselige omgivelser, så er det et skjær av høytid over det som skjer når våre fremste akademikere skal høste sine laurbær. Ved Universitet i Bergen er det for eksempel tradisjon for at alle som disputerer i løpet av et semester samles i byens storstue, Håkonshallen.— Vi ønsker å gjøre stas på våre kandidater og markere at de har tatt den høyeste universitetsgraden man kan få her i landet. Dette er svært viktig, både for dem selv, for universitet og for et samfunn der kravet til kompetanse blir stadig sterke, sier rektor ved UiB, Sigmund Grønmo. Han fører selv an i den ærverdige og kappekledteprosesjonen når de nye doktorene får håndslaget og det skriftlige beviset på sin gjeve grad.

- Bare de beste

— Dette blir bare de beste studentene til del. Omfattende vurderings- og veiledningsprosesser ligger bak det å oppnå en doktorgrad. Samtidig er selve disputasen langt mer enn en eksamen; den er vårt viktigste forum for akademisk diskusjon av vitenskapelig arbeid. Det koster en del å gjennomføre, ikke minst å hente inn tunge fagfolk fra utlandet som opponenter. Men det er det verdt, mener Grønmo, som selv kan slå i bordet med ny rekord: Målet om å passere den magiske grensen på 250 nye doktorer ved UiB ble nådd i 2011.

Champagne og gourmetmiddag

Det spares heller ikke på ressursene når Sachs-Olsen avholder den tradisjonelle doktorgradsmiddagen. Men det skjer for egen regning, med champagne og gourmetmiddag til 50 gjester. Lillesøster har tatt turen fra Sveits, datter av et vennepar fra det høye nord, mens et følge av slektninger med en stolt far i spissen er ankommet fra hjembyen Arendal.

Det skinner i fargerike bunader, også på kveldens hovedperson, i det hun setter tonen med et solonummer på klarinett. Så er det duket for festlig samvær, med både vektige og muntre ord, anført av fungerende dekan ved Medisinske fakultet, Ludvig M. Sollid, som også ledet disputasen.

Tar tid

Rett etter midnatt er festen over. Dermed settes endelig punktum for et doktorgradsarbeid som har pågått siden 2005, da Sachs-Olsen begynte i full stilling som stipendiat ved Rikshospitalet.

— Jo mer man gjør utenom, jo flere år tar det å gjennomføre doktorgraden, vedgår 38-åringen, som hele tiden har holdt klarinettspillet ved like I tillegg har hun i perioder arbeidet som universitetslektor og vikariert som overlege.

— Hvor går veien videre?

— Jeg er blitt oppfordret til å forske videre på enkelte av de funnene jeg har gjort, men det som frister mest er å arbeide klinisk, med barn. Men akkurat nå er det fremtidsmusikk.

Best er ikke bra nok

Tradisjonelt har en doktorgrad vært inngangsbillett til en fast, vitenskapelig stilling på universitet eller høyskoler. Slik er det ikke lenger.

— I økende grad må doktorander innstille seg på andre karriereveier, men også på at de trenger ytterlige kvalifisering hvis de vil satse på en forskerkarrière i universitets- og høyskolesektoren.

Christine Sachs-Olsen har holdt klarinetten ved like under arbeidet med doktoravhandlingen og spilte selv sammen med gode kolleger under middagen.
CARL MARTIN NORDBY

Det sier Taran Thune, selv forsker med omfattende erfaring i å undersøke og evaluere universitets— og høyskolesektoren her i landet. Nå leder hun arbeidet med å gjennomgå pH-utdanningen i Norge, på oppdrag fra forskningsrådet.Hva skal skje videre?

— Tidligere har man tenkt at doktorgraden er kvalifisering nok for en fast, vitenskapelig stilling på universitet eller høyskole. Men her skjer det endringer. Dels handler det om at mange doktorander går til andre sektorer, ikke minst helsesektoren og i økende grad til næringslivet, særlig med realfag.

Samtidig endrer behovene seg, også på universitet og høyskoler. Det kan føre til at stipendiater ikke lenger kan se på seg selv som utdannet en gang for alle. Derfor er det blitt vanlig med minst en post doc-periode og andre midlertidige forskerstillinger. Samtidig er konkurransen om faste stillinger svært høy på noen fagområder.

Ser på utenlandsandel

Thune og hennes kolleger ser også på omfanget av ikke-norske borgere som tar doktorgraden her i landet. I 2011 steg antallet til 438, det gir nesten en dobling på fem år.

— Høy utenlandsandel er ikke noe problem i seg selv. Uten godt kvalifiserte utlendinger ville det ikke være mulig å gjennomføre forskning på sentrale forskningsområder i Norge. Samtidig varierer situasjonen mye. Enkelte fag har en utenlandsandel blant stipendiatene på nesten 100 prosent. Det kan være et problem, særlig hvis stipendiatene brukes i undervisning og har vansker med å kommunisere med studentene.

- Vekst uten styring

For åtte år siden tok Kåre-Olav Stensløkken doktorgraden i biovitenskap. Det har ikke gitt ham fast jobb.

— Doktorgraden er et viktig skritt i en akademisk karrière. Å kunne diskutere din kompetanse med to av verdens ledende eksperter på ditt fagfelt er også en spennende og lærerik erfaring, uansett hvor nervøs du måtte være på forhånd. Men dagen etter disputasen går livet brått videre. Og da blir ikke doktorene tatt imot på noen god måte i vårt universitetsmiljø.

Det sier Kåre-Olav Stensløkken, som stadig står uten noen fast stilling, selv om han har arbeidet sammenhengende som forsker ved Ullevål universitetssykehus og Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo siden 2005.

Stensløkken mener bruken av midlertidige stillinger for forskere på en rekke fagfelt ofte er en måte å skaffe fleksibel og billig arbeidskraft på. Samtidig er han skeptisk til at veksten i antall doktorgrader skjer uten styring og forankring i hva de ulike fag trenger av kompetanse:

— Samfunnsøkonomisk kan det stilles spørsmål ved den enorme veksten i utdanningen av stipendiater. Det kan sammenlignes med å utdanne sushikokker, noe som tar syv år, og så ansette de samme kokkene på restauranter hvor de lager enkle retter og aldri får bruk for det de har lært, sier Stensløkken, som er styremedlem i forskerforbundet. Han har følgende innspill til hva som bør gjøres:

— En ting er at universitetene må få større budsjetter, slik flere faste forskerstillinger ikke går ut over handlingsrommet. Samtidig bør hele strukturen gjennomgås, slik at ressursene utnyttes bedre. Å bruke seks år på å utdanne forskere, for så å kaste dem ut, er ingen god måte å bruke penger på, sier Stensløkken. Han er spent på hva som kommer ut av det arbeidet med å revidere doktorgradssystemet som Kunnskapsdepartementet bl.a. har engasjert Forskningsrådet til å gjøre.(se egen sak).

FS00016306.jpg