Grekernes 20. generalstreik kom samtidig med at EUs stats— og regjeringssjefer kom sammen til enda et møte for å sikre euroens fremtid. - Det verste ligger nå bak oss, sa president François Hollande fredag morgen etter en lang natts forhandlinger.

Den europeiske sentralbanken, ESB, skal i fremtiden føre tilsyn med alle banker i EU. Vi skal gradvis få en «bankunion» med delt ansvar over landegrensene for kundenes innskudd og for å rydde opp i banker med store tap.

Men de fleste kommentatorer er likevel langt mer kritiske enn Hollande.

- Alt er fremdeles bare et rot. Vi fikk bare en timeplan, mens spanske banker trenger penger nå, innvendte en reporter for den britiske TV-stasjonen SKY og fikk følge av sin kollega fra CNBC.

Om igjen og om igjen har europeiske finansministere og statsledere gjort vedtak som angivelig skulle stanse eurokrisen. Noen dager eller uker senere er optimismen snudd til ny pessimisme.

Hvorfor er det slik?

En forklaring er selvfølgelig at resultatene blir oversolgt av politikerne. Når tåken letter, setter ettertanken inn.

Men det viktigste er forskjellen på fortid og fremtid.

Fremtiden er tysk

Fremtidens EU, og særlig samarbeidet blant de 17 eurolandene, tar sakte, men sikkert form under tysk ledelse. Det blir et mer solid byggverk. Gradvis vil det bli mer sentral kontroll både med budsjettene i medlemslandene og med bankvesenet.

Tysklands mål er å avverge nye kriser og dermed også faren for å bli stilt overfor nye krav om økonomisk støtte.

Fortiden ingen vil eie

Men krangelen som virkelig splitter eurolandene, er hvem som skal betale for fortidens synder. Det gjelder både bankgjeld og statsgjeld og ubalansen som har utviklet seg i handelen mellom medlemslandene.

Bankene i Spania og Hellas er i dag svimeslåtte. De yter knapt nye lån. Disse landene, og Irland, vil at EUs nye krisefond, ESM, straks skal skyte penger direkte inn i krisebankene, slik at statene slipper å øke sin gjeld.

Men Tyskland sier nei. Gammel moro må medlemslandene ta ansvar for selv.

Det er ikke noe lite spørsmål. Noen mener det kan avgjøre euroens fremtid.

Den umulige gjelden

Mange av eurolandene har nå en statsgjeld som svarer til 100 prosent av landets inntekter i ett år (BNP). Statsgjelden i Hellas er enda høyere, omtrent 160 prosent av BNP. Det er et nivå som vi tidligere bare har sett etter kriger.

Det internasjonale pengefondet, IMF, har akkurat lagt frem en analyse som konkluderte med at nøkkelen til å få ned gjeldsbyrden — forholdet mellom gjelden størrelse og landets inntekter - er økonomisk vekst. I tillegg trengs det lave renter og økende etterspørsel fra utlandet etter landets varer.

I Europa mangler det meste av dette. Men uten at disse vilkårene er oppfylt, kan budsjettkutt og skatteøkninger føre til at økonomien går inn i nedadgående spiral. Gjeldsbyrden kan bli enda tyngre å bære.

Uansett kreves tålmodighet. «Verdensrekorden» i gjeldsreduksjon innehas i IMFs studie av Canada som på 10 år reduserte gjeldsbyrden med 35 prosentpoeng.

IMF og EUs prognose innebærer at Hellas gjeld skal reduseres til 120 prosent av BNP i løpet av noen få år. Det er ønsketenkning; det vil snarere kunne ta tiår hvis landet skal stole på egne krefter. Og likevel vil landet fortsatt være på gjeldstoppen i Europa.

IMF snur

Så håpløst har Hellas stilt seg. Men nye lån fra EU og IMF, som i stor grad har gått til å betale renter til kreditorene, har i liten grad lettet situasjonen. Underveis har arbeidsledigheten steget til 25 prosent.

Det lukter sosial eksplosjon.

Det nye er at IMF lagt seg ut i en krangel med EU og ESB, som nå er Hellas største kreditorer. IMF mener at deler av gjeld må avskrives eller rentene reduseres.

Fremtidsdramaet

- Det eneste som kan redde euroen er en stor gjeldssanering («restructuring»), skrev den anerkjente økonomen Willem Buiter tidligere denne uken. Buiter, som er født i Nederland, har vært medlem av styret i den engelske sentralbanken og arbeider i dag som sjeføkonom i den amerikanske storbanken Citigroup.

Hvis vi skal tro Buiter, er det ikke bare Hellas som må få lettet sin gjeldsbyrde hvis økonomien skal vokse og betalingsevnen øke. Portugal, Irland, Kypros, Slovenia og kanskje Spania står i kø.

Denne uken har analyseselskapet Economist Intelligence Unit, EIU, også tegnet et dystert bilde av de økonomiske utsiktene. EIU anslår at det er omtrent 35 prosent sjanse for at eurosamarbeidet vil gå i oppløsning.

Mer oppsiktsvekkende er det at den svenske finansministeren Anders Borg offentlig har sagt at han tror Hellas vil gå ut av eurosamarbeidet.

Historiens kraftlinjer

Drivkreftene som vil avgjøre euroens fremtid er dels politiske, dels økonomiske.

Beslutningen i 1992 om å innføre en felles valuta i EU var først og fremst en gigantisk tysk konsesjon til Frankrike for å gjøre den tyske gjenforeningen lettere å akseptere.

Krangelen som virkelig splitter eurolandene, er hvem som skal betale for fortidens synder

I siste utgave det amerikanske tidsskriftet Foreign Affairs skriver statsviteren Timothy Garton Ash at det ikke lenger eksisterer noen psykologisk basis, hverken i Tyskland eller andre land, for å gjøre de ofrene som er nødvendige for å redde euroen - og EU. Nå er både den annen verdenskrig og den kalde krigen bare fjerne minner.

Men i samme tidsskrift peker økonomen Fred Bergsten på at de økonomiske kostnadene, også for Tyskland, ville bli enorme hvis eurosamarbeidet kollapser. Tyskerne forhaster seg ikke, for den pågående krisen øker tyskernes forhandlingsstyrke. Men «når Tyskland og ESB føler at de har fått den best mulige avtalen, vil de betale hva som helst for å holde eurosonen sammen», skriver Bergsten.

Kampen på kanten av stupet kan fortsette i lang tid ennå.