På vei fra heisen til sentralbanksjef Olsens kontorer passerer besøkene portrettmalerier av sentralbanksjefene gjennom Norges Banks nyere historie. Etter hverandre henger Karl Gether Bomhoff (1892-1920), Nicolai Rygg (1920-46), Gunnar Jahn (1946-54), Erik Brofoss (1954-71), Knut Getz Wold (1971-85) og Hermod Skånland (1985-94). Dette er bare seks sentralbanksjefer på mer 100 år; siden har gjennomsnittlig virketid blitt mer normal.

Glemt

Men det skulle ha vært syv. Arnold Ræstad er den glemte sentralbanksjef, en ruvende samfunnsperson som kort etter sin død nesten ble radert ut av den kollektive hukommelsen. Ræstad ble i april 1940 utnevnt til formann i Norges Banks direksjon, da regjeringen og gullbeholdningen reiste nord og vekk fra krigshandlingene. Deretter satt han som sentralbanksjef frem til frigjøringen. Da ble Nicolai Rygg, som satt igjen i Oslo i en formelt uavklart stilling, gjeninnsatt som sentralbanksjef.

Juristen Ræstad hadde vært utenriksminister i 1920–21 og hadde et ekstremt stort virkefelt, med interesser innen litteratur, samferdsel, kringkasting, pengeteori og mye annet. På vei med regjeringen og gullet nordover og vestover i landet fikk Ræstad, med hjelp av BBC, satt opp radiosendere i konkurranse med okkuperte NRK. Straks satte han seg også inn i mulighetene og utfordringene knyttet til den store norske handelsflåten. Proposisjonen om Nortraship, organisasjonen som administrerte den norske handelsflåten under krigen, ble penneført av Ræstad.

Kontroversiell

Den nye sentralbanksjefen hadde et sterkt og selvstendig intellekt, som ofte ledet ham til kontroversielle løsninger. Særlig kom dette til uttrykk i utredningen av en ny pengeordning i Norge etter krigen og i diskusjonen om kommende internasjonale institusjoner. Her hevdet Ræstad idealer fra den klassiske gullstandardens tid. En av Finansdepartementets unge embetsmenn, den relativt nyutdannede økonomen Knut Getz Wold, noterte seg i 1943 litt fortvilet at alle sentralbanksjefens ideer synes å datere seg fra før 1914.

Ideene kom sterkest til uttrykk i et forslag om å lansere en ny gullstandardkrone i Norge etter krigen, som skulle innføres parallelt med det eksisterende pengesystemet. Forslaget ble kritisert fra alle som mottok det, blant dem regjeringen, intellektuelle miljøer i Norge og Bank of England. "Fullkomligt vansinn", var reaksjonen fra den svenske riksbanksjef Ivar Roth, da han fikk se planen.

Faste gullverdier

Det internasjonale penge— og betalingssystemet ville Ræstad bygge på valutaer av faste gullverdier med små muligheter for nasjonale kursendinger. Han vekslet i 1943 synspunkter gjennom brev og møter med tidens ruvende økonom, John Maynard Keynes, som arbeidet med de planene som året etter ble diskutert i Bretton Woods. Her krysset gamle og nye ideer hverandre på en dannet, men tydelig måte. "I cannot believe, after the experience of the period between the wars and of this war itself, that anything so conservative would really meet the needs of the new conditions," skrev Lord Keynes til den norske sentralbanksjefen.

Ræstad var en sterk talsmann for sentralbankens selvstendighet. Likevel opplevde han den forsmedelighet at finansministeren Paul Hartmann fikk satt gjennom et regjeringsvedtak som ga statsråden nærmest full kontroll over Norges Bank. Hartmann var neppe mot en selvstendig sentralbank, men han var etter hvert klart mot en selvstendig Ræstad. Styringssituasjonen var dessuten ytterligere komplisert av at London-direksjonen utviklet et svært dårlig forhold til organisasjonen i Oslo, og åpenbart mente at denne burde legges inn under London-direksjonen, når freden kom og eksilmyndighetene kunne vende hjem.

Tapte mot Nicolai Rygg

Hartmann besluttet at det motsatte skulle skje. Våren 1945 var gamle Rygg tilbake som sentralbanksjef. Noe initiativ til å få malt et portrett av sin antagonist Ræstad tok han ikke. Det gjorde heller ikke Ryggs etterfølger, Gunnar Jahn, som delte Ryggs skepsis til London-direksjonen. Og da Edvard Munchs kraftfulle portrett av Rygg kom på veggen etter dennes avgang, var det med årene "1920-46" på det ledsagende skiltet. Denne virkeperioden, på bekostning av Ræstad og London-direksjonen, har også gått igjen i en rekke oversikter og oppslagsverk.

Historien har siden ikke interessert seg for Ræstad på det økonomiske området. Historikere løfter gjerne frem de som er tidlig ute med virksomme ideer, og dette er særlig tydelig for tekster om den materielle og ideologiske gjenreisningstiden etter krigen. Dermed faller Ræstad ut. Han var nytenkende på mange samfunnsområder. Men definitivt ikke i pengepolitikken.

Likevel er posisjonen innad i egen organisasjon avgjort viktigst: Ræstad spilte høyt mot Rygg – og tapte. Kort tid etter døde han, 67 år gammel. Senere ledende sentralbankfolk visste nok knapt hvem Ræstad var, men de hørte muligens at han sto for en konservativ tekning som selv de konservative var skeptisk til. Og når ikke Norges Bank regnet han inn i sjefsrekken, gjorde ingen andre det heller.

Kollektiv hukommelse

På 70-tallet kom det likevel et glimt i den kollektive hukommelsen. Da ble den flinke, unge økonomen fra London-tiden, Knut Getz Wold, sentralbanksjef. Han husket kanskje hvem han hadde vært mest uenig med i London; i alle fall ble et portrett av Ræstad malt av Jan Th. Njerve på bakgrunn av et fotografi. Hvor det har hengt siden, er det få som vet. Man finner det i alle fall ikke i den lille kongerekken inn mot sentralbanksjefens kontor.

Hva er lærdommen av dette? Antagelig veldig lite. Øystein Olsen har langt å gå før han blir like kontroversiell som Ræstad. Og samtidig er det kanskje trygt å vite at sentralbanksjefen fra London-tiden ble glemt fordi hans egne ikke ville anerkjenne ham – ikke fordi han var uenig med statsministeren.