Sentralbanksjef Øystein Olsen fikk torsdag kontant nei fra finansministeren til å endre regelen for å bruke oljepenger. Slike regelendringer kan invitere til nye omkamper i fremtiden.

Norges Banks forslag om å endre innholdet i handlingsregelen for å bruke oljepenger går inn i kjernen av den økonomiske politikken. I nesten 11 år har regelen lagt føringer på utgiftskåte politikere i gode og dårlige tider.

Føringen har politikerne lagt selv, og Norge føyer seg inn en bred internasjonal utvikling.

— De siste 20 årene har det blitt vanlig med regler i budsjettpolitikken og rentepolitikken, sier økonomiprofessor Steinar Holden ved Universitetet i Oslo.

Reglene blir vedtatt fordi politikerne erkjenner sin egen kortsiktighet.

- Politikerne kan bli fristet til å bruke mer penger eller å sette ned renten før et valg. Dermed kan de bli gjenvalgt på grunn av lav ledighet, ekstra penger til gode formål eller lav rente for folk med lån, sier Holden.

Men det er ikke sikkert at det som tar seg bra ut i valgåret, er bra for økonomien på lang sikt.

- Problemet er at dette kan føre til kostnadsproblemer og høy gjeld på lang sikt. Gjeldskrisen i mange EU-land er et eksempel på hvor galt det kan gå hvis en bryter reglene over lengre tid, sier han.

Rente og budsjett

I mange land har politikerne gitt fra seg innflytelsen over renten. Sentralbankene har fått i oppdrag å sette renten slik at prisveksten blir lav og stabil over tid. Målet for prisveksten er ofte tallfestet, men ikke alltid. Nasjonalforsamlingene har også vedtatt regler for underskudd og overskudd på statsbudsjettene over tid.

- Politikerne binder seg til masten gjennom å vedta slike regler. Hensikten er at de skal unngå kortsiktige fristelser i den økonomiske politikken, sier Holden

Det koster å endre

Troverdighet er viktig for reglene i den økonomiske politikken. Hvis prisveksten lenge ligger langt unna målet, så begynner bedrifter, arbeidsgivere og fagforeninger å tvile. Da kan de begynne å oppføre seg som om regelen ikke gjelder. Da mister den sin virkning, og det kan bli kostbart å gjenopprette troverdigheten.

Mange historiske avvik fra handlingsregelen for oljepenger, gjør det lettere å avvike i fremtiden. Det samme gjelder ved endringer i reglene.

- Kostnaden ved å endre reglene, er at det blir lettere å endre regelen én gang til. Det kan være et steg i retning av at det ikke er noen regel, og dermed et signal om at det kan være fritt frem, sier Holden. Likevel støtter han Olsens forslag om å basere seg på lavere forventet avkastning av fondet (se egen sak).

Trolig er det frykten for stadige omkamper som styrer statsminister Jens Stoltenberg og finansministeren har når de sier nei til Olsens forslag.

— Å endre regelen når avkastningen går ned, åpner opp for mulighetene til å endre regelen også når avkastningen går opp. Dette kan svekke regelens troverdighet og dermed redusere den positive effekten av å ha regler som hindrer at politikerne lar seg friste til kortsiktige gevinster, sier Holden.

Bred støtte til Olsen

- Hva synes du om sentralbanksjefens forslag?

Professor Steinar Holden, Universitetet i Oslo

- Jeg tror det ville være riktig å redusere uttaket til 3 prosent. Men hvis regelen ikke reduseres til 3 prosent, bør man sørge for at en større del av pengene brukes til produktive investeringer, som samferdselsprosjekter i sentrale strøk.– Slik verden ser ut nå, er 4 prosent et høyt anslag for forventet avkastning. Det er også andre grunner til å bruke mindre enn 4 prosent. Selv om vi baserer bruken på en lavere forventet avkastning, vil den årlige bruken av oljepenger øke betydelig fordi vi får mye nye penger inn på fondet fra oljeutvinningen. Dessuten vil presset på utgifter til pensjoner og eldreomsorg være moderat i årene frem mot 2020, for deretter å øke. Investor Øystein Stray Spetalen

- Da handlingsregelen begynte med 4 prosent, var det med et helt annet rentenivå i dag. Den risikofrie renten var mye høyere den gangen. Den har gradvis falt de siste tretten årene, men de har opprettholdt regelen på 4 prosent. Utformingen av mandatet har medført at forvalterne i Oljefondet er blitt nødt til å ta unødvendig høy risiko for å tilfredsstille politikernes ønske om å ta ut penger.– Jeg ville tatt bort handlingsregelen og stolt på at Finansdepartementet og Regjeringen kan styre seg. Det avgjørende er at vi ikke mister 50–60 prosent av pengene ved å fortsette å ha for høy risikoeksponering i Oljefondet. Professor Hilde C. Bjørnland, Handelshøyskolen BI

- Jeg synes det er et godt forslag fra Øystein Olsen. En rekke argumenter taler for å dempe bruken av oljepenger. Det vil bare kunne skje hvis vi formaliserer det ved å redusere prosentsatsen fra 4 prosent.– For det første: Inntektssiden er og blir svekket. Når den årlige realavkastningen har vært 2,5 prosent siden 1998, og når utsiktene er dystre, da fremstår 4 prosent avkastning som for høyt. For det andre: Utgiftene vil øke mye etter 2020. Det ligger i handlingsregelen at vi skal tenke langsiktig, og lenger enn neste års budsjett. Fortsetter vi på 4-prosentregelen vel vitende om disse utfordringene, skyver vi problemene foran oss. Hvis vi ikke kutter i bruken nå, så må andre gjøre det senere. For det tredje: Hensynet til næringsstrukturen. Den høye bruken av oljepenger slår ut for mye industri. Næringslivet blir ensidig Sjeføkonom Steinar Juel, Nordea Markets

Han har et delt syn på Olsens forslag. Juel er enig i at mye taler for å bruke mindre av oljefondet i fremtiden av hensyn til en kommende eldrebølge. Men han er imot å endre den veletablerte krittstreken på 4 prosent.- Sentralbanksjefen er for pessimistisk. Argumentasjonen om lavere avkastning er for tynn. Utviklingen de siste fire årene er for spesiell. De er farlig å basere seg på en så kort periode. Dette kan endre seg raskt, og politiske prosesser for endring av handlingsregelen tar tid. Er det argumenter for å holde igjen med bruken av oljepenger, er det lov å bruke hodet. Da holder man seg langt under handlingsregelen når det er tilrådelig.

Adm. direktør Hans Aasnæs, Storebrand kapitalforvaltning

- Da man laget handlingsregelen, i 2001, kunne du observere realrenteobligasjoner i markedet i USA på ca. 4 prosent. Siden den gang er markedets egne forventninger falt og falt, og er i dag omtrent på null, både i USA og England. Hvis målet er å holde fondets reelle verdi uendret, er en handlingsregel på 4 prosent sannsynligvis for høyt, slik rentemarkedet ser ut nå.– Oljefondet ligger omtrent med 40 prosent renter og 60 prosent aksjer. Et veldig grovt regnestykke: Du forventer 2 prosent årlig avkastning på renteporteføljen i løpende penger og 2 prosent inflasjon. Da må aksjeporteføljen gi en avkastning på nærmere 9 prosent pr. år for å komme opp i 4 prosent realavkastning. Deter en temmelig optimistisk forventning.