Les også:

NESTE TORSDAG legger finansminister Sigbjørn Johnsen frem statsbudsjettet midt oppe i en europeisk gjeldskrise. Internasjonal økonomi er ryster. Men for Norge er det like skremmende at det internasjonale rentenivået synker og synker. Vi er i økende grad rentenister – et folk som lever av renter og aksjeavkastning.

Ukens lille oppmuntring i Europa var at den tyske Forbundsdagen og nasjonalforsamlingene i en serie andre euroland godkjente et nytt mandat for krisefondet EFSF, en viktig del av krisepakken som eurolandene vedtok på et toppmøte 21. juli.

Problemet er bare at krisepakken alt er foreldet.

Det er ikke Hellas, men Italia og Spania som er den farligste trusselen. Disse to landene har så stor gjeld at renten ikke skal stige mye før den blir uhåndterlig. Europeiske finansinstitusjoner risikerer å tape så mye at vi kan få en bankkrise.

Annerledeslandet

Spørsmålet er om også annerledeslandet Norge bør forberede seg på en nedtur. Kanskje står også vi foran et veiskille for statens økonomi – og for velferdsstaten?

Statsminister Jens Stoltenberg varslet i en tale til Arbeiderpartiets landsstyre tirsdag at Regjeringen vil holde en så kompromissløs kurs at protestene fra misfornøyde grupper mot forslaget til statsbudsjett blir mer hørbare enn tidligere.

Men hvis protestene mot det norske statsbudsjettet blir mer høylytte, er det ikke sikkert det skyldes eurokrisen. Det har lenge vært kjent at vi står overfor et merkbart omskifte i statens økonomi. Økende utgifter knyttet til eldrebølgen begynner de nærmeste årene å slå inn på samme tid som den årlige økningen i tilførselen av oljeinntekter på statsbudsjettet blir mindre.

Finanssmitte

Så lenge økende kinesisk etterspørsel holder oljeprisen oppe, slipper Norge lettere fra tilbakeslag i internasjonal økonomi enn land med stor tradisjonell industri.

Men finansmarkedet er globalt. Vi så i 2008 hvordan heller ikke norske banker kunne skaffe seg lån. Pengestrømmene frøs til, og selve betalingssystemet sto i fare. Frykten i de internasjonale pengemarkedene gjorde at banker og investorer holdt på pengene sine.

Slik kan det gå nå og. Norske banker får ikke lenger vanlige, usikrede lån med lengre løpetid i utlandet. Analysesjef Pål Ringholm i First Securities sa i et intervju med Finansavisen i går at myndighetene på et tidspunkt kan føle seg tvunget til å hjelpe bankene, omtrent som da de fikk et «gullkort» under krisen i 2008.

Det lange perspektivet

Det viktigste for Norge er at det ser ut som vi er på vei inn i en lang, dårlig periode for rentenister – de som lever av renter og aksjeutbytte.

De siste månedene har skjedd et oppsiktsvekkende fall i rentene utenom de mest utpregede kriselandene. I land som Tyskland, Sverige, Storbritannia og USA har fastrenten som staten betaler for langsiktige lån, falt under 2 prosent. Det finnes knapt maken i etterkrigstiden.

Noe lignende har skjedd med renten på norske statsobligasjoner.

Hva i all verden er det som skjer? Og hva betyr det for norsk økonomi?

Renten i et land avhenger blant annet av vekstevnen og inflasjonen. Hvis investeringer i infrastruktur eller ny maskiner fører til bare liten økning i produksjon og inntekter, vil også viljen til å betale høy rente være liten.

Det voldsomme rentefallet kan leses som at finansaktørene nå innser at de tidligere tok feil. De hadde for stor tiltro til hvilken produksjonsvekst vi kunne vente i økonomien. Nå tror de på lavere økonomisk vekst og lavere rente – så langt frem som noen kan se.

Norsk smell

Lav rente kan være hyggelig for en låntager, men lav kapitalavkastning er en særdeles dårlig nyhet for Oljefondet og den norske stat. Vi er allerede kommet til det punktet hvor utviklingen i størrelsen på Oljefondet avhenger like mye av børsutvikling og renter som av tilførselen av nye oljeinntekter.

Hele samfunnshusholdningen vår, inkludert neste års statsbudsjett, er basert på at Oljefondet jevnt over skal greie å oppnå en avkastning på 6,5 prosent i året. Fratrukket en antatt inflasjon på 2,5 prosent, svarer det til en såkalt realavkastning på 4 prosent.

Derfor sier den såkalte handlingsregelen at vi kan forsyne oss med 4 prosent av fondet hvert år. Vi har hatt tiltro til at vi kunne gjøre dette uten å forringe fondets kjøpekraft eller realverdi.

Men de siste årene har ikke avkastningsmålet blitt nådd. Og ser vi fremover, er det ikke grunn til å være mer optimistisk.

Når den nominelle avkastningen på obligasjoner faller under 2 prosent kan det bli umulig for Oljefondet å få en gjennomsnittlig avkastning på over 6 prosent.

Riktignok kan høyere avkastning over tid på aksjer enn på statsobligasjoner gjøre bildet litt bedre. Men også aksjeavkastningen vil etter hvert bli rammet i en økonomi hvor produksjonsveksten er lavere enn før.

For Norge er dette en svær problemstilling, med både økonomiske og politiske ringvirkninger. Vi kan være i ferd med å legge oss til en ny vane: Vi spiser av Petroleumsfondet.

Derfor kan vi også komme til å oppdage at vi slett ikke har så mye på bok som vi hadde regnet med når eldrebølgen setter inn for fullt i tiårene som ligger foran oss.

Før og nå

Stoltenbergs virkelighetsbilde i hans tale til Arbeiderpartiets landsstyre er at hovedskillelinjen fortsatt er mellom høyre og venstre i politikken, mellom dem som vil prioritere skattelettelser og dem som vil prioritere velferd.

Ute i verden går skillelinjen i 2011 snarere mellom før og nå. Skattelettelser er foreldet tankegods, men det er også tanken om å opprettholde velferdsstaten slik den har vært de siste tiårene. De fleste land må forberede seg på regjeringer som vil øke skattene mer enn selv SV ville tørre, kombinert med større kutt i velferdsstaten enn partier til høyre for Høyre ville akseptere.

Regjeringen bør snarest begynne å regne på nytt. For pengeplukkere er spørsmål om kapitalavkastning et spørsmål om liv eller død. Her står nok de politiske partiene mer samlet enn de vil innrømme.