I Aftenposten 29. mai forsøker Tines kommunikasjonssjef Lars Galtung å distansere seg fra monopolistbegrepet. Formelt sett ble meierimonopolet oppløst i 1994, men Tine er likevel i en monopollignende posisjon. Det er ingen tvil om at Tine er en dominerende aktør i det norske meierimarkedet. Både på ost og smør har de langt over 50 prosent markedsandel. Smørkrisen viste at Tine er så enerådende at det må kunne kalles monopolistisk.I Synnøve Finden har vi akseptert og trives med den kommersielle utfordrerposisjonen i det norske meierimarkedet. Vi møter Tines skalafordeler med å være mer fleksible, mer innovative og mer effektive der det er mulig. Forbruker etterspør våre produkter, ikke minst smør da Tine ikke klarte å levere.

Privilegier

Landbruksmyndighetene lar Tine beholde virkemidler som bygger opp under fortsatt stor markedsdominans. Markedsregulatorrollen er en overbygning over mange av disse virkemidlene. Med Tines dominerende posisjon og regulatorrolle vil de aldri konkurrere «på samme vilkår som andre norske meieriaktører». Det vil alltid være skalafordeler som andre ikke kan oppnå når Tine grovt sagt har markedsandeler fra 70-100 prosent. De regulatoriske privilegiene gir monopollignende tilstander.

Tine har også fått beholde monopolprisdannelsen fra meierimonopolet. Det er svært misvisende når Galtung omtaler «ca. 2 kroner i prisutjevningsavgift» som en «avgift myndighetene har fastsatt» — nesten som en ordinær kostnad. Sannheten er at denne «avgiften» er landbruksmyndighetenes hjelp til å bevare Tines monopolpriser, for å skaffe melkebonden større inntekter.

Synnøve Finden ønsker ikke å redusere melkebondens markedsinntekter. En del av reguleringene i melkemarkedet kan forsvares godt, dersom de gjennomføres på en konkurransenøytral måte.

Konkurrenter må få innsyn

Men Tine må da innrømme at de gjennom disse ordningene får en del fordeler som fører til unormalt stor markedsmakt. Systemet må derfor praktiseres slik at andre konkurrenter får fullt innsyn, dvs. slik at reguleringene blir transparente og kan diskuteres i full åpenhet. Slik er det ikke i dag.

Et slikt åpent grunnlag er nødvendig hvis systemet skal kontrolleres av myndighetene basert på mer enn kun informasjon fra Tine. Kun slik kan systemet få allmenn aksept.

Det er utfordrende for oss å forstå når Galtung sier at

alle meieriaktører [...] får råvare fra Tine til samme priser som Tines egne meierier

melkeprisen [...] er satt av myndighetene

Tine betaler ut et «utbytte» som varierer [...] på lik linje med andre bedrifter

Virkeligheten er en annen:

Tine bestemmer selv prisen på melk til sine konkurrenter

Tine blåser opp melkeprisen til bonde ved å legge inn «eierutbytte» til egenkapital i samme pris

Ingen andre selskapsformer blander sammen pris på råvare og rente til investeringer

Påførte subsidier

Den oppblåste melkeprisen blir med Tines posisjon en «markedspris» som også Tines konkurrenter må betale for melk, selv om melkebøndene ikke har investert en krone i disse selskapene. Tines monopollignende prisdannelse påfører således konkurrentene en marginskvis som innebærer at vi også må betale rente på Tines investeringer i egen virksomhet.

Det er slett ikke rettferdig. Det er slett ikke «like vilkår». Det er landbruksregulatorisk påførte subsidier som privateide konkurrenter må betale til Tine gjennom melkeprisen.

Denne prissubsidien må fjernes. Det er på tide å evaluere melkereguleringene i full åpenhet. I mellomtiden skal vi være en garantist for at forbrukerne faktisk skal ha et valg i meierihyllen.