Mandag la Teknisk beregningsutvalg for inntektsoppgjørene (TBU) frem nye tall. De viser at det er mulig å nå LOs mål om uendret kjøpekraft med null lønnstillegg til våren.

TBU anslår at de allerede gitte 2011-tilleggene øker gjennomsnittlig lønn i 2012 med 1,25 prosent. TBU har samme

tallet som anslag på prisveksten i år. Det vil være avvik i begge retninger hvis en ser på tallene for enkeltgrupper, men det store bildet forteller om uendret kjøpekraft med null tillegg.

Selvsagt vil LOs medlemmer få mer enn dette. Det vil bli gitt sentrale tillegg, om enn ikke å så store. Lavlønte vil få noe ekstra. Deretter vil lønnsforhandlingene flytte seg ut på arbeidsplassene i en norsk økonomi med lav ledighet og gode tider i store deler av næringslivet. Det er penger å hente ute i bedriftskassene, og de ansatte vil ha sin del av kaken. Det har de alltid fått, og slik kommer det til å gå også i år.

Industri i spenning

LOs tilsynelatende beskjedenhet forteller like mye om den vekten industrien fremdeles har. Dette gjelder selv om bare én av ti jobber der. Med store og små nedleggelser i gammel industri blir norsk industri stadig mer oljebasert. Det har lenge gått feil vei med kostnadene for tradisjonell industri. Mange industriansatte vet at jobbene avhenger av kostnadene, og LO-toppene vet det samme.

Dette blir forsterket av en økonomisk krise i stor deler av Europa. Norsk vareeksport har sluppet billig unna fordi Sverige og Tyskland er de to største eksportmarkedene. Disse to er blant landenes om har klart seg best hittil, men fremtiden er meget usikker.

Samtidig er det store spenninger innad i industrien. Det erkjenner også LO. Oljeindustrien står overfor det bransjeorganisasjonen Norsk Industri kaller et «tilnærmet særnorsk eldorado». Oljeselskapenes betalingsevne er solid med oljepriser rundt 120 dollar pr. fat. Med inntil 78 prosent skatt på den sist tjente kronen kan det være like greit å bruke noen kroner ekstra til å kjøpe seg leveranser av høy kvalitet.

I deler av industrien mister de ansatte jobben. Andre steder er det skrikende mangel på kvalifisert arbeidskraft med og uten høyskole. Det knaker i lønnsdannelsen.

Olsen inn i oppgjøret

Prisveksten bestemmer hvor mye ekstra lønnstillegget faktisk gir i handlekurven. Lave tillegg kan gi mye ekstra kjøpekraft, bare prisveksten er lav nok. I fjor steg lønnstagernes kjøpekraft med meget solide 3 prosent. Lønnsveksten var 4,3 prosent og prisveksten bare 1,2 prosent.

Prisveksten er lav og vil forbli lav lenge. I årstalen i forrige uke gikk sentralbanksjef Øystein Olsen langt i å melde seg som

deltager i lønnsoppgjøret. Han uttrykte bekymring for at lave renter kan gi så stor fart i økonomien at en «særnorsk kostnadsvekst», les: særnorsk lønnsvekst, kan svekke konkurranseevnen ytterligere. «Det kan ikke være veien å gå», sier han.

Sentralbanksjefen distanserer seg fra prismålet ved å si at det trolig vil ta «flere år» før prisveksten er tilbake på 2,5 prosent. Olsens forgjenger sa at partene i arbeidslivet hadde ansvaret for kostnadsveksten. Olsen tar en ny rolle og lover å holde prisveksten langt under målet lenge for å holde lønnstilleggene lave for å sikre arbeidsplassene.

Olsen har meldt seg til tjeneste i den norske samfunnsdugnaden. Der er trygge arbeidsplasser viktigere enn å unngå at prisveksten blir for lav.

Litt stillere

Ansatte i offentlig sektor blir ikke utkonkurrert av utlendinger. I en tid da offentlig ansatte i store deler av Europa opplever oppsigelser og lønnskutt, har det i år vært stillere fra talsmenn og talskvinner i offentlig sektor. I fjor fikk offentlig ansatte en lønnsvekst omtrent helt på gjennomsnittet for økonomien. Lederen i TBU sa mandag at det ikke skulle være noen som hadde store behov for gjeninnhenting i vårens oppgjør. Fagforeningene i offentlig sektor vil nok uttrykke det annerledes når forhandlingene tar til.

Det er penger å hente ute i bedriftskassene, og de ansatte vil ha sin del av kaken.

TBU-tallene for lønnsveksten siden 2000 viser at nesten alle får de samme tilleggene over tid. Ansatte i staten og kommunene plasserer seg litt over gjennomsnittet, selv om tallene selvsagt varierer litt når en ser på enkeltgrupper. Det store avviket nedover er lønnsveksten for ansatte i hotell og restaurant. De stiller bakerst i køen når lønnstilleggene fastsettes. Finanssektoren stiller fremst og har fått mest.

Lønnsveksten for ulike grupper er i det store og hele forbløffende parallell over lang tid. Mange vil alltid hevde at de fortjener noe ekstra, men tallene i etterkant viser at det får de ikke.

Utlandet er her

Den dystre økonomiske situasjonen i utlandet er rammen rundt oppgjøret i en norsk økonomi der problemene fremstår som små i sammenligning. Utlandet kommer også inn på en mer direkte måte: Antallet utenlandske arbeidere i Norge har eksplodert etter at EU ble utvidet østover i 2004.

Dette har vært bra for Norge og det har stort sett vært bra for dem som kommer hit. Det er ingen tvil om at det dempet lønnsveksten i store næringer de siste årene. Likevel har det vært nok til alle. Utviklingen i privat forbruk, kjøpekraft og nye jobber har vært fenomenal i Norge de siste årene. Fasiten er imponerende.

Dette vet selvsagt partene i lønnsoppgjøret. De ser nok ingen grunn til å endre en økonomisk suksess basert på dyktighet, kollektiv fornuft og flaks.