Les også:

I 50 ÅR har Organisasjonen av økonomisk samarbeid og utvikling, OECD, produsert kunnskap – og ideologi – om hvordan rike land skal styres. I går kveld var det bursdagsfeiring ledet av USAs utenriksminister Hillary Clinton.

Noen timer før inntok statsminister Jens Stoltenberg podiet i OECD-hovedkvarteret i Paris for å snakke om grønne jobber – miljø og utvikling. Sammen med ham var Sør-Koreas statsminister og et knippe statsråder fra tre verdensdeler, inkludert europeiske land både innenfor og utenfor EU.

Noen kom fra Mexico og Korea, andre fra EU-kvarteret i Brussel. De mektigste – som Clinton og Japans statsminister – skulle videre til G8-toppmøtet i dag og i morgen i Frankrikes andre filmhovedstad, Deauville.

Men i går var alle like, så like at også Norge fikk en høyst synlig plass ved bordet.

OECD og forløperen OEEC var barn av den amerikanske Marshall-hjelpen, som bidro til en rask gjenoppbygging av Europa etter annen verdenskrig. Gradvis har organisasjonen utvidet virkefeltet fra økonomi til blant annet helse og utdanning. PISA er OECDs verk.

Etter Berlin-murens fall i 1989 slapp de øst-europeiske landene inn. OECD ble en slags forskole for fremtidige EU-medlemmer.

Også land i andre verdensdeler, som Sør-Korea og Mexico, har etter hvert sluppet inn i denne kretsen av antatt demokratiske land med markedsøkonomi. Samtidig deltar land som Brasil, Sør-Afrika, India og Kina i en god del av de 200 arbeidsgrupper og komiteer hvor tilreisende byråkrater diskuterer faglige rapporter og forslag fra et sekretariat som teller over 2000 skarpskodde hoder.

Finanskrisen, gjeldsproblemene og den høye arbeidsledigheten i Europa, USA og Japan viser at det kan være langt fra teori til praksis. Likevel kan det være farlig å undervurdere OECDs betydning.

I en ny bok som ble utgitt til professor Helge Hveems 70-årsdag, tilskriver den danske statsviteren Morten Ougaard OECD «soft power», myk makt, som politisk premissgiver for en skog av byråkrater og politikere i 34 medlemsland.

Samtidig, fordi OECD arbeider på flere felter enn nesten alle andre internasjonale organisasjoner, skjer det noen ganger en slags uformell koordinering gjennom OECD-samarbeidet. I hvert fall blir det, på godt og vondt, likhetstrekk i den intellektuelle tilnærmingen på ulike fagfelt.

I går hadde Jens Stoltenberg og statsråder fra Asia og Latin-Amerika sin dag i solen.

De hadde alle noe å lære bort til de vestlige stormaktene og EU-land som sitter fast i statsgjeld og arbeidsledighet.

Når Frankrikes president Nicolas Sarkozy inviterer lederne i G8 til middag, kan det hende at noen nevner enkelte av innleggene på OECD-seminaret.

Kanskje nådde noe av budskapet også frem til Frankrikes finansminister, Christine Lagarde, som midt under OECD-møtet ble presentert som offisiell kandidat til å overta sjefsstillingen i IMF.

Også slik virker OECDs myke makt.