Tokyo

— Men han skal jo arve deg! Den japanske forretningsmannen lener seg over bordet for å understreke poenget. Jeg har nettopp forklart at det er utelukket for meg å påvirke hvem som skal bli mine fremtidige svigersønner. Hans redsel for å få en svigersønn uten utdanning og penger kan nok ikke overføres til Norge, forteller jeg.

Han blander mer brennevin og varmt vann i kruset til sin kollega. Begge sukker oppgitt. De har flyttet drikkevarer og jakker over til bordet mitt etter at jeg har forsøkt å bestille mat hos en betjening som ikke kan engelsk.

Samtalen foregår med to beleste og bereiste menn på en restaurant i Tokyo. Den står som et bilde på et Japan med kjønnsroller og familietradisjoner som for oss fremstår som gammeldagse. Kontrasten blir sterk til den motsatte ytterligheten: en enestående, nyskapende industrikultur som forsyner verden med en jevn flom av høyteknologiske merkevarer. Japan skaper biler, kameraer, kikkerter, datamaskiner og forbrukerelektronikk i alle tenkelige varianter.

Selv om Kina er på alles lepper og i alle butikkhyller, er det fremdeles Japan som lager mange av de avanserte produktene som former arbeidsdag og fritid verden rundt. Japan er verdens tredje største økonomi bak Kina, men ligger foran Kina på det aller meste.

Lever hvert sitt liv

Kontrasten mellom det moderne og det gammeldagse blir forsterket i møtet med japanske kvinner. De forteller om menn som jobber til langt på kveld hver dag, som aldri gjør husarbeid, og som overser kvinnene i arbeidslivet.

Du hører historier om kvinner som skiller seg med en gang mannen får pensjon. De har rett på halvparten og er økonomisk uavhengige for første gang i sitt liv. Eller de prøver å utsette mannens pensjonering lengst mulig; kvinnene har aldri hatt ham hjemme, og de vet ikke hvordan det er å leve sammen med ham.

Unge jenter møter giftepress og press for at det første barnebarnet snart må komme. Men de vet samtidig at barn betyr et langt steg ut av arbeidslivet. Noen tall peker i retning av at bare en tredjedel av kvinnene i japanske bedrifter kommer tilbake i sin opprinnelige jobb etter at de har fått barn. Hvis de i de hele tatt begynner å jobbe igjen, er det på deltid eller i midlertidige stillinger.

Derfor utsetter de å gifte seg. Det betyr at de utsetter å få barn, at de ofte får bare ett barn, hvis de får barn i det hele tatt. Barnehageplassene er få og relativt dyre. I tillegg går en meget høy andel japanske barn på kveldsskole for å komme inn på gode universiteter. Også dette koster store penger.

Skyggen over Japan

Japans synkende barnetall kaster en skygge over landet. Blant verdens rike og ganske rike land er det bare i Sør-Korea hver kvinne føder færre barn enn i Japan. Forsetter det slik, vil Japans befolkning synke fra 127 millioner nå til 95 millioner i 2050. Antall japanere i yrkesaktiv alder mellom 15 og 64 år har sunket siden 1995. Det vil synke videre fra rundt 80 millioner nå til knapt 50 millioner i 2050. Det er det samme som i 1950.

Antall eldre i dag og i de neste tiårene er allerede bestemt av høye fødselskull i tiårene før og etter 2. verdenskrig. Aldri før i historien har et samfunn blitt så gammelt så fort. Forskerne prøver å gi et bilde av fremtiden, men det er vanskelig. Verden har rett og slett ikke erfaring med slike befolkningsendringer som dem Japan nå er oppe i. Hva vil skje med nyskapingen i økonomien, med vitaliteten i samfunnet, med offentlige budsjetter og med tilgangen på varme hender i eldreomsorgen?

Mennene i japansk politikk kan ikke snu denne utviklingen med enkle vedtak. Det vil ta lang tid å overbevise japanske kvinner om at det er mulig å kombinere barn og karrière. En liten observasjon forteller mye om den politiske klassen som skal lede et land med 127 millioner innbyggere. Av de seks siste statsministrene har fire hatt en far eller bestefar som også har vært statsminister.

Som utlending skal en være forsiktig med å dømme folks dagligliv og familieliv. Men barnetallene lyver ikke. Noe har gått fundamentalt galt i et land som er verdens beste på så mye.

Japans ansikter

Selv et kort møte med Japan viser landets mange sider. Folk er svært vennlige, hjelpsomme og høflige overfor en besøkende utledning. Kjøper du en flaske vann i butikken, blir du bukket ut som om du har kjøpt butikken.

Undergrunnsbanen i Tokyo blir for turister og andre besøkende et uttrykk for et meget velorganisert land. Avgangene skjer på sekundet, plattformene blir rengjort med støvsuger, flekkene blir skrapt bort med kniv. De ansatte har hvite hansker og stramme slipsknuter mot hvit skjorte.

Inne i vognene sitter sovende japanere i lange rekker. Det ser i alle fall ut som de sover. Når arbeidsdagen er lang, må senkvelden og natten brukes til å få gjort andre ting i livet. Søvn kan det bli lite av, og da gjelder det å få seg noen sovende minutter på undergrunnen. Det er en form for effektivitet det også.

Mange av Japans ansikter er skjult bak hvite munnbind. De er en del av det daglige antrekket for mange. For utlendinger kan det fremstå som utslag av en sykelig renslighetskultur. Japanerne selv ser på det som naturlig beskyttelse mot smitte. Ikke bare for seg selv, men også for å beskytte andre mot det en selv skulle brygge på. Folk lever og reiser tett i Tokyo. Det gjelder å ta hensyn til hverandre.

På ett område har japanske kvinner kommet lenger enn sine medsøstre i andre land: Bortover plattformene er det markert i rosa at vogner som stopper her, er reservert for kvinner i rushtiden.

sigurd.bjornestad@aftenposten.no