Forhandlingene går dårlig. Det var den offisielle beskrivelsen fra talsmenn fra partene i SAS-konflikten i søndag ettermiddag.

Men hva betyr det? Sannheten her er at vi ikke helt vet. For vi vet ikke nøyaktig hvem som sitter med fingeren på avtrekkeren. Er det SAS-ledelsen, styret, de største eierne (de tre skandinaviske

statene) eller de 6-7 bankene som skal være med på en ny kassakreditt, som bestemmer om SAS-flyene går på vingene mandag og i dagene som kommer?

Autopilot mot skifteretten?

Vi får inntrykk av at kreditorene har satt SAS på autopilot mot skifteretten, og at ferden bare vil bli avbrutt hvis SAS i løpet av helgen kan presentere en spareplan som har fått vilkårsløs tilslutning av alle parter. Men vi kan ikke være helt sikre. Kanskje har SAS-ledelsen og eierne et lite spillerom overfor kreditorene.

Det er selvsagt de ansattes håp. Men tvekampen utspiller seg på kanten av stupet. Fagforeningene kan utløse sin egen undergang og ødelegge medlemmenes arbeidsplasser hvis de feilvurderer situasjonen.

Jakten på svakhet

Hvis vi utover kvelden hører om kontakt med de skandinaviske regjeringene, vil det være et tegn på at det faktisk finnes et slikt spillerom for mindre endringer i spareplanen. Politikere som ikke utnytter en eventuell mulighet til å finne en minnelig løsning, lever farlig.

Men i det øyeblikket de ansatte opplever at selskapet kan være på glid, skapes det inntrykk av svakhet. Da kan problemene med å skape oppslutning om spareplanen snarere bli større enn mindre.

Alt på ett kort

Det vi vet er at SAS-ledelsen har forkastet motforslag fra både kabinpersonalet og piloter til spareplanen fra SAS. Søndag ettermiddag kom så pilotene med det de beskriver som sitt siste mottilbud.

Meldingen søndag om at SAS-flyverne har fått beskjed om å fylle opp flyene med drivstoff, øker følelsen av drama. Ledelsen skaper slik inntrykk av at selskapet mandag eller en av de nærmeste dagene kan bli nektet drivstoff uten kontant betaling – penger som det kan være vanskelig å få frem til en hel serie flyplasser rundt i Europa.

I det øyeblikket det blir reell tvil om et selskaps tilgang på kreditt, kan en pengeknipe nokså raskt forvandles til en konkurs. Styret har plikt til å vurdere hele tiden om selskapets eiendeler har en verdi som overstiger gjelden og om selskapet kan generere inntekter som overstiger utgiftene. Hvis, for eksempel, salg av nye billetter tørker inn, kan det sette i gang en ond spiral – i retning konkurs.

SAS-ledelsen tar derfor en sjanse når den, for å legge press på de ansatte, nekter å svare klart på om vi kan være helt sikre på at selskapets fly vil være på vingene i dagene som kommer. Kunder kan skremmes bort.

Ledelsen styrker inntrykket av de ansatte ikke har noe valg annet enn å spise spareplanen med hud og hår.

Men samtidig blir det enda farligere for SAS-ledelsen ikke å vinne frem – for ledelsens strategi vil i seg selv svekke SAS, blant annet gjennom dårligere billettsalg.

Spareplanen er bare begynnelsen

Dette harde spillet tyder på SAS' ledelse og eierne mener at selskapet står overfor så store problemer at oppslutning om den nye spareplanen bare er begynnelsen. En ny epoke med kontinuerlige omstillinger for å sikre konkurransekraften venter.

Den nye virkeligheten er vond å akseptere. Fagforeningene må føle seg trygge på at ledelsen ikke driver med skremselspropaganda og bløff. Og ledelsen kan ikke gi en centimeter før den er overbevist om at fagforeningene skjønner at en helt ny tid er på vei.

Det er ikke rart at forhandlingene trekker ut.