Det er dypt urettferdig at vår rikdom har skapt enormeressurs— og miljøproblemer som rammer fattige land hardest. Men det hjelperingen om de fattige nå velger en utviklingsvei som gjør problemene enda større.Forsvinner naturen, forsvinner alt. Det må all bistand forholde seg til.

Mange fortvilte mennesker i den sterkt økende befolkningenrundt Rwenzori-fjellene nasjonalpark i Uganda ønsker seg et utkomme ved å hoggeog dyrke i parken. Men skogen i Rwenzori produserer vannet til en millionmennesker i lavlandet omkring og jorda i den høytliggende skogen er skrinn. Hvasitter Uganda igjen med når skogen etter kort tid vil være borte? WWF harsamarbeidet med skogmyndighetene om en forvaltning som gir lokalbefolkningenvisse muligheter til å høste i nasjonalparken, og som utvikler en turisme iparken som gir lokalsamfunnene jobber og inntekter. Siden 2009 har lokalsamfunndelt inntekter fra nasjonalparken, mens Rwenzori fortsetter å produserelivsviktig vann og være en av Afrikas virkelige naturjuveler.

Bruker opp 1,5 planeter

Fattige land som trenger å utvikle seg, er nødt til å finneut hvordan forholdet mellom naturvern, bruk av naturressurser og behov forutvikling skal løses. I Uganda, som i Tanzania, som i så mange andre land, harbefolkningsveksten økt eksplosivt de siste tiårene. Befolkningen har et sterktbehov for økt velstand, trygghet og muligheter og landene har et like stortbehov for å utvikle økonomi, infrastruktur, energiforsyning og næringsliv.Allerede i dag bruker menneskene på jorda ressurser som tilsvarer 1,5jordkloder, med alt det innebærer av konsekvenser for biologisk mangfold ogøkosystem. Framskrivinger viser at innen 2050 vil vi være flere enn 9milliarder mennesker her, med en snittinntekt som har økt 2,9 ganger og etforbruk per hode som i gjennomsnitt vil være det dobbelte av i dag – spesielt iutviklingsland. Der lokalbefolkningen tidligere levde mer eller mindre ibalanse med naturressursene, er situasjonen stadig oftere at befolkningspress,teknologi, migrasjon, konflikter gjør at denne balansen ikke lenger eksisterer.

Ingen løsning å la væreNoen kaller det et ressursran når befolkningen i et områdepåføres begrensninger på hvordan de bruker naturressursene. WWF er blant demsom har fått kritikk og påstanden er at vi setter naturen foran menneskene. Jegvil påstå at det skal en total mangel av overblikk til for å påstå noe sånt.For mens det er dypt urettferdig at rike land er blitt rike på å skape deglobale og lokale ressurs— og miljøproblemene som nå rammer fattige land, vil detikke hjelpe fattige land og folk å velge en utviklingsvei som gjør problemeneenda større. Det er ikke i lokale befolkningsgruppers interesse at natur- ogressursgrunnlaget deres ødelegges. Det er heller ikke i noens interesse å latesom det finnes enkle løsninger eller at det er en løsning å la være å forsøke ågjøre noe. Naturressursene må forvaltes langsiktig for at godene skal kunnefordeles rettferdig.

Stoppet ulovlig jaktI Namibia overtok framsynte krefter da landet fikk sinselvstendighet i 1990. Som det første landet i verden, lot Namibia miljøvernbli en del av grunnloven. Den nye regjeringen studerte eksempler fra Zambia ogZimbabwe for å lære hvordan lokalsamfunn kan dra fordeler av å råde over et merbeskyttet dyre— og planteliv. Med WWFs støtte, ble de første fire lokalt styrteverneområdene opprettet. I dag er de flere enn 60 over hele Namibia, alleinitiert av lokalsamfunn selv som nå på ulike måter kan leve av sin egen natur.Mot å oppgi alle former for ulovlig jakt, som før var nødvendig forsjølberging, inngår landsbysamfunn nå avtaler om jakt og turisme. Bærekraftigekvoter går til egen mat eller videresalg til slaktere. Inntektene fra turismengår uavkortet til lokalbefolkningen. WWF er med på å lære opplokalbefolkningen, som selv overvåker verneområdene og dyrene som lever der.Totalt er inntektene fra disse verneområdene nesten 26 millioner kroner hvertår. En rapport fra 2009 viser at 234.000 mennesker drar nytte av disseprogrammene. Av en befolkning på 2,2 millioner mennesker, er det slett ikkeverst.

Miljøbistand for fattige Kritikernes problemstilling er allikevel viktig: Det erliten tvil om at en befolkning som må avstå fra å utnytte naturressurseneumiddelbart mister noe, i alle fall på kort sikt. Når bistandsgivere som Norgeog internasjonale organisasjoner som WWF er pådrivere for dette, innebærer detselvsagt et element av at utenforstående trer sine oppfatninger ned over ørenepå fattigfolk i u-land. Spørsmålet er om fattige folk og land kan se enkonfliktfri og ressursrik framtid i møte bare miljøvernerne holder seg unna?Svaret er selvfølgelig nei. Miljøbistanden er langt på vei den eneste faktoreni disse landene som jobber for å ivareta fattiges langsiktigeressursinteresser. Det virkelige ressursranet i Afrika, utføres av andrekrefter: urettferdige handelsregimer, hogst som er ulovlig eller basert påkorrupsjon, turisme som bare beriker utenforstående, energiutbygging somignorerer lokale behov, rovfiske. En ny WWF-rapport avdekker for eksempelhvordan europeiske fiskere med subsidier fra EU driver overfiske og ressursrani Afrika. EUs fiskeflåte har subsidiert drivstoff og skaffer seg nesten gratistilgang til svært viktige og sårbare ressurser, blant annet i Det indiske havutenfor Tanzania.

Århundrets utfordring

Om naturen forsvinner, er det ingenting igjen. I bistanden idag lever to kulturer, ikke sjelden i konkurranse med hverandre: Tradisjonellbistand og miljøbistand. Det er nytteløst. Like lite som vi oppnår naturvernuten å sikre rettferdighet, oppnår vi heller ikke rettferdighet uten å sikrenaturverdiene. Å løse dette, er århundrets store utfordring for alle som drivermed bistand.