I HELGEN fikk eurolandene og spesielt Tyskland klar beskjed fra de andre landene som er med i G20, om hva som skal til hvis det internasjonale samfunnet skal hjelpe eurolandene. Under G20-møtet i Mexico signaliserte Tyskland at landet nå vil akseptere at eurolandene selv må legge flere penger på bordet for at Det internasjonale pengefondet, IMF, skal gjøre mer for Europa.

Dette representerer et nytt skritt – lite, men viktig – for å øke tilliten til at det verste er over i den akutte krisen i EU.

Det kommer etter at et nytt kriseprogram for Hellas ble vedtatt på EU-toppmøtet i forrige uke. Nå gjelder det å se lenger frem.

Situasjonen er paradoksal. Eurolandene må be om hjelp fra fremtidens nye stormakter – som i dag selv kjenner fattigdommen på kroppen.

Planen er nemlig at så mange land som mulig, sammen med EU-landene, skal tilfører IMF nye, enorme ressurser som i hvert fall delvis kan brukes til å støtte euroland i pengeknipe.

FORRIGE UKES enighet om et nytt kriseprogram i Hellas må de neste ukene stadfestes av banker som skal ettergi gjeld, og av nasjonale myndigheter. Den tyske Forbundsdagen stemmer allerede i dag. Men fokus er allerede i ferd med å flytte seg til et enda viktigere spørsmål: Hvordan kan man drive brannslukking hvis Hellas på et tidspunkt ikke oppfyller vilkårene eller kanskje selv til slutt trekker seg ut av eurosamarbeidet?

Den nye linjen er at euroens fremtid ikke står og faller med at lille Hellas forblir i valutasamarbeidet. Nøkkelen er i stedet å skape tiltro til at Italia og Spania ikke vil og ikke kan knekkes av kapitalflukt som driver opp rentene på statens gjeld.

TYSKLAND HAR HITTIL offentlig holdt fast på at eurolandenes krisefond allerede er stort nok, men dette har nok delvis vært et taktisk spill. Før dagens avstemning i Forbundsdagen om nye lån til Hellas gjelder det å ikke provosere skeptikere ved å innrømme at det trenges enda mer penger.

Men slik verden er blitt, er det grenser for hvor vanskelig Tyskland kan gjøre seg. Forhandlingsviljen til den tyske regjeringen øker også ved at IMF kan brukes som en smart bakdør for å få penger ut at Den europeiske sentralbanken. Nasjonale sentralbanker i eurosonen vil etter alt å dømme låne penger til IMF som de etter sitt regelverk ikke kan yte direkte til eurolandenes regjeringer.

Dermed synes tegningen klar: I løpet av mars vil eurolandene vedta å øke sitt eget krisefond. Så vil finansministerier fra hele verden møtes i Washington i april for å vedta en dugnad for å tilføre IMF nye ressurser.

Dette er gode nyheter. Men EU må betale en politisk pris. Europas overrepresentasjon i styre og ledelse i Det internasjonale pengefondet blir stadig vanskeligere å forsvare.