«Plutselig og ventet. Nekrolog over en felles valuta». Ukens forside i det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel levner ingen tvil om budskapet. Et sørgebånd over en innrammet euromynt på en kiste drapert i det greske flagget. Men euroens skjebne er langt fra avklart etter nok en uke med bunnløs gjeld og topptunge EU-møter. Det er snart halvannet år siden de greske problemene for alvor kom for dagen. Men kuren som de europeiske lederne foreskrev i fjor var ikke sterk nok. Nå må en ny krisepakke og nye greske kutt til. Den greske statskassen er tom for euro.

Er dette slutten på euroen? I så fall: hva betyr det for det store EU-prosjektet?

— Denne krisen er en av de mer alvorlige krisene man har hatt i EU. Men så er det også slik at EUs historie er bygget på kriser. Det er like sannsynlig med sterkere integrasjon etter dette som svakere integrasjon, sier seniorforsker Pernille Rieker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt.

Flere europeiske kommentatorer peker på det samme. The Economist mener hele det store prosjektet med europeisk integrasjon er truet hvis man ikke løser krisen. Kanskje var det å innføre en felles valuta for land med vidt forskjellige økonomier og budsjettdisiplin for vågalt?

— Det kan gå ad undas, begynner professor i statsvitenskap Erik Oddvar Eriksen, som leder senter for europaforskning, Arena, ved Universitetet i Oslo.

— Men det er mange spådommer ute og går, og det er mange teknisk-økonomiske spørsmål som avgjør hvordan det går med euroen, legger han til.

- Hva med EUs fremtid?

— Problemet er at krisen ikke ble skapt av EU selv. Noen sier at hvis man ikke hadde hatt EU, ville man trengt den nå. For EU har instrumenter til å takle slike kriser. Men det er et risikoprosjekt, sier Eriksen.

- Du sier det kan gå ad undas?

— Ja, euroen kan ryke. EU har selvsagt mange andre ting å by på utover euroen. Men EU-prosessen hittil har vært som å sykle: det må gå fremover hele tiden. Stopper man opp, faller man. Dersom euroen ryker, vil det være det første eksemplet på at det ikke lenger går fremover. Det kan ha store symbolske og realpolitiske konsekvenser. Det viser at det ikke lenger har noen dynamikk, sier Eriksen.

EU har lang erfaring med kriser. Det var andre verdenskrig som gjorde det europeiske samarbeidet nødvendig. Tett økonomisk samarbeid ville hindre nye kriger på det europeiske kontinentet, mente man. Men veien fra kull- og stålunionen mellom Tyskland og Frankrike til en politisk union mellom 27 medlemsland er lang, kronglete og kontroversiell. Det har vært kriser om hvem som skal få være med i det gode selskap (Frankrikes president Charles de Gaulle sa «non» til britisk medlemsskap). Det har vært kriser om hvor tett man skal samarbeide (både franskmennene, nederlenderne og irene har sagt nei til nye traktater for tettere integrasjon). Det har vært kriser hvor EU har fremstått som maktesløs og ukoordinert (blant annet under krigene på Balkan og i Irak). Og det har selvsagt vært en lang rekke kriser på grunn av kontroversielle soloutspill fra enkeltland eller som følge av importforbud i kjølvann av både E. coli-bakterier og kugalskap.

På samme tid har EU-landene hele tiden tatt nye steg for å bli tettere integrert. Blir det også løsningen denne gangen?

- En oppløsning av EU er lite sannsynlig, ettersom det vil kunne få enda mer alvorlige konsekvenser – både økonomiske og sikkerhetspolitiske. Men den økonomiske krisen kan føre til at integrasjonsviljen bremser opp. Viljen til å bidra inn til EUs budsjetter kan bli mindre. Det kan blant annet gjøre at arbeidet for en felles forsvars- og sikkerhetspolitikk går saktere enn det ellers ville ha gjort, eller det kan ta andre former, sier Pernille Rieker.

Men hun tror at det blir en midlertidig stopp, og ingen full stans. Tempoet i integrasjonen vil gå saktere.

— Det vi samfunnsvitere kan si noe om, er det som har skjedd før: Og vi vet at hver krise i EU har ført til dypere integrasjon i Europa. Både EU-kommisjonen, Rådet og EU-parlamentet har fått mer makt. Det å reversere et slikt prosjekt vil ha dramatiske konsekvenser. Du vil komme i en slags revolusjonær situasjon. Landene måtte i så fall begynne å skrive nye grunnlover hvis samarbeidet skulle ryke, sier EU-forsker Erik Oddvar Eriksen.

I Tyskland er det mange som mener at både forbundskansler Angela Merkel og Tyskland har strukket seg mer enn langt for å redde gjeldstyngede grekere. Eriksen mener likevel at et svakt lederskap gjør det vanskelig å komme ut av krisen denne gangen.

- Vi har dårligere ledere og en mer kritisk folkemening denne gangen. Både forbundskansler Angela Merkel og president Nicolas Sarkozy står svakt og er veldig nasjonalt fokusert. De er ikke som forbundskanslerne Helmut Kohl eller Konrad Adenauer eller tidligere president François Mitterrand, som stilte europeiske interesser fremfor nasjonale, sier Eriksen.

Men han legger til at det nå finnes institusjoner og prosedyrer på europeisk nivå som kan bøte på dårlig lederskap og hindre at et enkelt land bestemmer hva som skal skje.

En av de sterkest tilhengerne av mer integrasjon, Tysklands tidligere utenriksminister Joschka Fischer, skrev i fjor essayet «Alt eller ingenting» om de ulike scenarioene. Han mener krise og mulighet er to sider av samme mynt, og at alternativet til et Europas forente stater, er fiasko. Også Det internasjonale pengefondet mener mer integrasjon må til for å komme ut av krisen.

- Hva blir neste steg dersom gjeldskrisen fører til tettere integrasjon?

— Da får vi et finansdepartement i EU. Du får et mer statslignende EU. Det er det store prosjektet. For å komme ut av denne krisen, må EU få mer makt og må også få til en jevnere fordeling av byrder. De landene som nå sliter, Hellas, Spania, Portugal og Irland, har også vært blant dem som har tjent mye på EU-medlemskap. Nå får de smake en annen medisin. De må få vekk korrupsjon, og tæring må settes etter næring. Men dette vil ha store sosiale konsekvenser.

Men både han og flere europeiske analytikere peker på at det også er andre alternativ: Kanskje må de gjeldstyngede landene ut av eurosonen? For kommentator Gideon Rachman i Financial Times avviser at en politisk union er svaret. Han peker på at det ikke finnes en sterk politisk identitet i Europa. Å be om mer integrasjon som løsning på kaoset, er som å forskrive vodka til en mann med alkoholforgiftning, skriver han. Han peker på den økende uviljen blant nordeuropeerne til å redde grekerne fra krisen, og ordkrigen mellom tyskere og grekere.

- En felles valuta som skulle bringe europeere sammen, er i stedet ferd med å splitte dem, sier han.